Kommunal deling er politisk hodepine
Er det noe lokalpolitikere får hodepine av så er det spørsmål om å dele regningene med andre. Det som omtales som interkommunale selskap er en gjentagende føljetong i lokale politiske organer. Skal Eidskog ha sitt eget eksklusive brannvesen? Og er det sikkert at Kongsvinger håndterer vann og kloakk til beste for innbyggerne i Grue? Og blir næringsutviklingen for hele distriktet best ivaretatt når Klosser er vokst til et eget form for regions-minidepartement?
Flere ulike samarbeidsselskap har utviklet seg i ulikt tempo i kommunale tjenester de siste årene. Det er på mange måter en naturlig utvikling. Krav til kompetanse, økonomi og kvaliteten på flere kommunale tjenester har gjort det naturlig for kommunene å se om det ikke vil være best for alle at det lages samarbeid på tvers av de ofte underlige kommunegrensene.
Når kommuneøkonomien krever en intens leteaksjon av effektivierings-muligheter, er det derfor også naturlig at det samme søkelys rettes mot de interkommunale selskapene sin virksomhet og lønnsomhet. Lokalpolitikerne har på mange viktige områder gitt fra seg mye av sine politiske styringsmuligheter når brannvesen, vann- og avløpsvesen, næringsutvikling, reiseliv eller renovasjon blir driftet i egne private selskap på utsiden av de kommunale beslutningskontorene.
For mange lokalpolitikere blir det frustrerende å ende opp med å få tilsendt regningene på så mange områder. Tidvis dukker det derfor opp kritiske røster i kommunale sammenheng. I Eidskog har lenge organiseringen av det interkommunale brannvesenet bokstavelig vært brennhet. Da budsjettet viste en økning på 65 prosent var det mer enn nok for at mange lokalpolitikere fikk nok, og mente at kommunen nå burde tilbake til å ivareta brannberedskapen på egenhånd. Eller å finne tilbake til det tidligere samarbeide med svenskenaboen Eda.
Foreløpig synes Eidskog-brannen under kontroll i påvente av de varslede gjennomgangene av virksomhetene, men at det fortsatt ulmer er det ingen tvil om.
Når Kongsvinger samtidig er i ferd med å bygge en etterlengtet ny gedigen brannstasjon, er det garantert enkelte på eidskogen som vil stille spørsmål om de virkelig skal være med å betale for det gildet.
Det første av de interkommunale selskapene som har sagt noe om gjennomgangen av virksomheten er GIVAS, der daglig leder Hanne Rolsdorph nylig viste forbilledlig åpenhet om tilstanden. Hun mente selskapet kunne spare opp til 1,9 millioner årlig dersom politikerne er villige til å investere 3 millioner i selskapet. Den rapporten vil garantert gi lokalpolitikere en forsterket hodepine.
En av de største fellessatsingene regionalt er blitt til Klosser Innovasjon som etterhvert er blitt en vesentlig aktør innen utvikling av næringsliv og utdanning for det indre Østlandet. Det er en langsiktig og ofte «skjult» virksomhet, det ikke alltid er så lett å vurdere betydningen av. Det er garantert en fare for at et slikt miljø blir en liten stat i den lokale staten, der politikerne gir fra seg det meste av styring og veivalg på viktige områder. Samtidig vil en slik virksomhet stille store krav til kompetanse, som det vil være vrient for enhver liten kommune å hoste opp på egenhånd. Også her vil mange lokalpolitikere føle de kun bidrar til å stemme for å drysse mer penger inn i det store felleskapet, uten egentlig særlig kontroll på om de får noe igjen for innsatsen.
En liste over mulige samarbeidsformer over kommunegrensene kan gjøres lang og innholdsrik. Balansen er hva som til slutt skal være den enkelte kommunes egentlige ansvar og satsningsfelt. Flere av våre lokale kommuner har en naturlig geografisk nærhet, som tilsier at kommunene ville være ansvarsløse om de ikke fant ut av samarbeid på en rekke felt som gagner alle parter også oss som innbyggere.
Faktum er vel at flere av kommunene er så små at de vanskelig kan forsvare å drive som tidligere, og at stordriftsfordelene økonomisk tilsier at det kanskje ikke burde finnes kommunale rådhus så nær hverandre som vi har herover.
Men så var det dette med lokaldemokratiet da, og råderetten over sitt eget. Den er nok vanskeligere å gi slipp på for mange.
Da får en heller måtte svelge at vesentlige deler av virksomheten har endt opp med en eierandel i flere interkommunale selskap. Og at den reelle politiske styringen er endt med at en sørger for å sjekke ut at de kommunale selskapene drives effektivt og rasjonelt
Klosser blir lett en egen stat i den lille lokale staten
