– En dag sa Kristian til meg: «Mamma, jeg vil dø hjemme»
Da 16 år gamle Kristian Fjeld innså at han ikke ville vinne over kreftsykdommen, hadde han et siste ønske om å få dø hjemme.
– I 1995 skulle Kristian, sønnen min, starte i niende klasse. Han gikk en dag på skolen, før han ble syk. Etter flere legebesøk, kom den tunge beskjeden om at han hadde fått kreft i tarmen, sier Sigrun Fjeld.
Hvert år er det solidaritetsuke på Eidskog ungdomsskole, der elevene jobber en dag og samler inn 250 kroner. Disse pengene doneres til Treffpunkt Kongsvinger, som er for barn og unge som enten har sykdom i familien eller har opplevd det tidligere. Solidaritetsuka har vært en tradisjon på skolen siden Sigruns sønn døde av tarmkreft. Kristian var selv elev ved skolen da han gikk bort.
Stolt og rørt
– Kristoffer Hyggen var Kristians kontaktlærer, og han var en skikkelig pådriver for elevrådet. Han fikk en idé om å starte solidaritetsdagen til inntekt for kreftsaken etter at Kristian ble syk. Det gjorde veldig inntrykk på oss som foreldre, og Kristian selvfølgelig. Jeg husker veldig godt da vi ga Kristian beskjeden om dette her, han var både stolt og veldig rørt av det hele. Jeg tror alt ga litt mer mening for han da, sier Sigrun.
Hun roser Kristians tidligere kontaktlærer som la sjelen sin i dette.
I 2004 begynte Sigrun å jobbe hos Eidskog ungdomsskole, og har jobbet der siden. Hun føler en spesiell tilknytting til denne uken.
– Jeg føler at jeg har et sterkt forhold til denne uka. I alt det triste, har denne uka blitt til noe positivt i sorgen. Jeg synes det er veldig fint at skolen har klart å videreføre dette her i så mange år, og dette står meg veldig nært.
En sterk lidenskap
Kristian var en aktiv gutt som hadde sunne og aktive verdier. Da han ble rammet av kreft, var han fast bestemt på at han skulle fortsette med hobbyen sin.
– Kristian var veldig sta og bestemt, han ville gjennomføre ting. Kristian elsket å stå på snowboard, men han var på et punkt så svak at han ikke klarte å holde i en bok engang. Kristian var likevel veldig bestemt på at dersom han kom seg ut av sykehussenga, så skulle han stå på snowboard en siste gang, sier Sigrun.
Hun forteller at Kristian fikk enormt med hjelp fra sine nærmeste på sykehuset, og trekker spesielt frem overlegen som spilte en viktig rolle for Kristian under perioden.
– Vi hadde en fantastisk overlege som motiverte Kristian veldig, og han hadde en dag med seg masse brosjyrer og blader av snowboardutstyr som Kristian fikk lese i. Overlegen hadde en sønn på samme alder, han var så flink med han. Kristian ble tydelig motivert, sier Sigrun.
Etter god hjelp, og mange gode ord, var Kristian frisk nok til å gjøre det han elsket mest.
– I februar 1996 var utstyret på plass. Han skulle meget bestemt til Valfjellet, og han klarte å gjennomføre det. Da skulle du sett den blide og stolte gutten. Det ble til og med en tur til Trysil, og han holdt ikke tilbake. Det endte med en ny sykehusinnleggelse, sier Sigrun, og forteller om hvorfor:
– Han gikk på blodfortynnende. Så da han falt i bakken, ble det skikkelig bloduttredelse. Han fikk indre blødninger på den ene hofta, men det gikk helt fint for han. Det var fortsatt verdt det, påpeker hun og smiler når hun tenker tilbake på det.
Et siste ønske
– Til slutt så skjønte Kristian at dette kun gikk en vei. Han var veldig fornuftig, men det er klart at det var tøft for han. En dag sa han til meg: «mamma, jeg vil dø hjemme». Nå har du innsett det, tenkte jeg.
Sigrun forteller at hun så gjerne ønsket å innfri ønskene til sønnen sin. Hun tok videre kontakt med legen hans. Legen sa at valget lå på dem, men at de måtte tenke seg grundig om. Familien bestemte seg for at det skulle de få til, og Kristian fikk sitt siste ønske innvilget.
– Vi fikk utrolig god hjelp av kommunen med hjemmesykepleier. Vi følte i den perioden at alle stilte opp for oss, all honnør til helseteamet i kommunen, påpeker Sigrun, og forteller at overlegen hadde personsøkeren under puta, der han alltid var tilgjengelig.
Sigrun poengterer at det skulle mye til før de benyttet seg av den muligheten, men det var likevel godt at den var til stede.
I oktober 1996 sovnet Kristian inn i sitt eget hjem.
