Et innblikk i liv i krig
Mødrene fra Ukraina har funnet roen i Eidskog etter lang tid med frykt og uro fra krigen i hjemlandet. Nå jobber de hardt for å lære seg språket, slik at de kan bidra i samfunnet.
Ukrainske Oksana Zheltova og Olha Zheltova er svigerinner og flyktet til Norge og Eidskog etter at krigen brøt ut i Ukraina.
Oksana har økonomiutdanning, og Olha er utdannet logoped. Begge to ønsker å benytte seg av utdanningen sin og få en jobb som kan relateres, men understreker at de først må lære seg språket enda bedre, og generelt bli bedre kjent med landet og kulturen. Samtidig forteller de at overgangen fra Ukraina til Norge har gått bedre enn forventet.
– Det er faktisk ikke så store forskjeller. Naturen er ganske lik, og menneskene er like åpne og inkluderende, sier de begge, og legger til at deres nye tilværelse i Eidskog er noe de trives med:
– Vi har det veldig bra i Eidskog. Vi får så mye god hjelp og støtte i hverdagen vår, folk vil virkelig at vi skal ha det bra. Det merkes.
Med tanke på fremtiden til barna til Olha, forteller hun at hun ønsker å bli boende i Norge uansett utfall av krigen i Ukraina.
– Jeg har flere venner i Norge fra før, så dette er tredje gangen jeg er her. Jeg elsker landet og alt med det. Samtidig har barna mine mye bedre muligheter her. I Ukraina har jeg ikke pengene til å gi barna mine den utdanningen som de selv ønsker, mens her får man støtte til utdanning. Barna mine kommer til å ha det bedre her, sier Olha.
Daniel Karlsen fra flyktningtjenesten i Eidskog kommune forteller at de har fått godkjent utdanningen til Olha som logoped, slik at hun kan benytte seg av den i Norge. De jobber fortsatt med å godkjenne Oksana sin, men er positiv til at det skal ordne seg.
Oksana sin historie
Oksana kom senere til Norge, og fikk kjenne mer på hvordan livet i Ukraina var under krigen.
– Da mine to barn hørte krigsalarmen sa de at vi måtte flykte, siden «de slemme onklene» vil skyte og bombe oss. Etter en stund fant vi motet til å flykte landet, og bare der hadde vi overkommet en vanskelig oppgave. Jeg hadde aldri dratt fra Ukraina hvis det ikke hadde vært for krigen, men jeg må passe på barna mine. Det er min første prioritet.
– Det ble innført portforbud som varte fra klokken 19.00 – 08.00, noen ganger ble den utvidet i 24 timer. Under portforbud må du stenge alle vinduer og skru av skarpe lys. Hvis vi hørte alarmen måtte vi skru av vann og gass, og oppsøke bomberommene. Disse befant seg i kjelleren, og var kalde, våte og nifse. Vi måtte til enhver tid oppholde oss der.
– Nå er vi Norge, og vi bor på et vakkert sted. Livet til barna mine og jeg har forandret seg fullstendig. Barna mine går på flotte skoler, mens jeg går på norskkurs. Alle her er så åpne og hjelpsomme, og jeg har planer om å gjøre så godt jeg kan, og bidra tilbake til samfunnet så fort som mulig, sier Oksana.
Olha sin historie
Olha flyktet landet bare noen dager etter at krigen startet, og gir et lite innblikk i hvordan disse dagene var.
– Alle visste at det ville bli krig, men ingen ønsket å tro på det, så vi fortsatte å leve som vanlig. Da krigen først brøt ut ble jeg vekket av mannen min, og jeg vil alltid huske ordene hans: «Våkne, vi blir bombet. Krigen har startet». Mannen min løp ut for å hente drivstoff til bilen. Vi kom oss bare til en landsby, der vi måtte være i tre dager siden det ikke fantes noe mer drivstoff.
– Etter flere dager med flukt, kom vi oss endelig til grensen til Polen. Der sto vi i flere kilometer lang kø, og sto under åpen himmel i mer enn ti timer. Det var kaldt, snø og rundt 1000 andre mennesker som slet med sult, kulde og frykt. Jeg kommer aldri til å glemme disse fryktelige dagen, og er så takknemlig til menneskene i Norge som gir barna mine og meg en sjanse her, sier Olha.
