Flyktet fra helvete til eventyrlandet

Det er der Tetiana Bondarenko og Natalia Hlushchenko bor. Tusler i hagen, dyrker grønnsaker og steller blomster. Husene som er så viktig for dem, hagen, stedet og naboene, gata og torget. I regionen Donetsk, i byen Sloviansk. Nå er det Sloviansk som står for tur i Putins invasjon av nabolandet.

Etter måneder med kjelleren som tilfluktsrom, flyalarmer til alle døgnets tider, raketter og granatnedslag som uten forvarsel bare ødelegger og dreper. Buss, tog, natt og å krympe seg fordi tordenværet slår. Flukt fra krig.

– Vi hadde ikke noe valg lenger. Den siste natten vi var i Sloviansk ble en kvinne i nabolaget drept av ei bombe. Det er ingen militære installasjoner hos oss, nå blir det bare tomme hus. Det er ingen militære installasjoner på torget heller, bare egg, grønnsaker, folk og liv. Eller, det var. Granatene ødela det sist tirsdag.

– Det regnet granater hele den siste natten vi var i Sloviansk og vi klarte ikke mer. Krigen kom nærmere og nærmere og nå var den på dørstokken vår, sier Tetiana og Natalia.

– Flyalarmene forteller at nå må vi løpe og gjemme oss i kjelleren. Da vet vi hva som kan komme, men så kommer et sviiiissssj, så ett til og enda ett. Rakettene gir deg ingen forvarsel. Ikke granatene heller.

– Det har holdt på så lenge nå at vi hører forskjell på russisk og ukrainsk bombing når drønnene kommer.

– Evakueringsbussene tok oss til Dnipro forrige tirsdag, 18 timer på tog til Lviv og buss til Warszawa der vi kom fram midt på natten. Etter uker med bombing var vi ute og trygge. Da tordenværet slo den natten krympet vi oss, det ble bombenedslag på nytt.

Plassen vår

Huset, gården og plassen er viktig for folk i Ukraina, også. Så viktig at mannen til Tetiana ville bli. De fikk han ikke med, men de skulle reise, det ville han, at de skulle være trygge.

– Han sa at det er her han har bodd og levd hele livet, dette er hans plass og hvis det er meningen at han skal dø her så skal han det. Han nektet å dra, sier Tetiana.

– Det er så viktig for oss dette. Huset og gården har vi brukt hele livet på og det var her vi skulle ha det bra resten av livet. Det er veldig vanskelig å reise fra det en er mest glad i.

– Fortsatt er det mulig å reise fra Sloviansk og etterhvert som de russiske styrkene har kommet nærmere har flere reist. Nå har 23.000 av om lag 110.000 innbyggere i Sloviansk flyktet.

– Vi bodde to dager hos venner i Warszawa før vi ble hentet av datteren min og hennes mann til Norge søndag. Det er vanskelig å få ro, men med tid vil det forhåpentligvis gå.

Den andre krigen

Russiske styrker og separatister gikk i 2014 inn i to områder i Donbass etter at russerne hadde annektert Krim. Da var det også krig hos Tetiana og Natalia. Separatistene ble imidlertid drevet tilbake av Ukrainske styrker. Siden har det vært fred i Sloviansk.

– Vi trodde at vi hadde blitt tøffe nok til tåle det meste etter krigen i 2014, men det var vi ikke. Det er vanskelig å forstå, at vårt broderfolk angriper oss. Mange familier i Ukraina er både russiske og ukrainske.

– Akkurat som her i Eidskog. Grenseområdet til Sverige der folk er både svenske og norske. Ikke svenske eller norske, men begge deler. Grensene er ei stripe som skiller land men ikke folk, sier Tetiana og Natalia.

– Vi skal tilbake til Sloviansk. Om en måned, tre, kanskje seks eller tolv, en dag blir det fred. Men vi skal hjem, til mann og hus. Ukraina skal kaste ut russerne, men selv om russerne skulle vinne drar vi hjem, om enn med blødende hjerte.

Eventyrlandet, frø og sykkelturer

Tetiana og Natalia bor i dag i et hus på Gaustad i Eidskog. Det får de låne av datteren og svigersønnen. Her er det stille og rolig – og hage. Akkurat det to voksne damer fra Ukraina er vant til. De kan tusle i hagen og hvile.

Men hva er Norge, hvor er Eidskog, hva tar en med seg når en plutselig har blitt flyktning og haster avgårde til et land en ikke vet noe om?

– Dette er som å komme til eventyrlandet. Her er stille og rolig, folk er imøtekommende og så snille. Tenk, de kom med sykler bare fordi vi spurte, sier Tetiana og Natalia.

– Dagen går med til tusling i hagen og sykkelturer. Vi får ro og det trenger vi. Snart slipper kanskje stresset taket og vi kan legge oss om kvelden og ikke være redde for om vi kommer til å våkne igjen.

– Da vi pakket ut begynte vi å lure på hva i all verden vi hadde pakket med oss. Mellom klær og sko lå det en frøpose. Når krigen sliter deg ut forsvinner de rasjonelle tankene og vi pakket nok litt i panikk. Samtidig er det kanskje det vi trenger nå, frø som gror, sier Tetiana og Natalia.