Morgenfuglen

Med 1.000 prosjekter men ikke tid nok i døgnet må man være oppfinnsom. Som John Wirkola Dirksen. Hver lørdag og søndag setter han klokka til å ringe kvart på fem, står opp og jobber to timer.

Han gjør eksempelvis reint i hønsehuset, luker i grønsakshagen eller kanskje han sylter litt. Så legger han seg igjen klokka sju. Det merker nemlig ikke kona hans Anita. Hun sover så godt.

Denne rutinen hadde utspring i dårlig samvittighet da han tok doktorgrad i skogøkologi på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU i Ås. For dansken på Ljøner er godt utdannet. Fra Danmark hadde han med seg utdannelse i skogsarbeid da han august 2001 dro til Alta Folkehøyskole og ett år med friluftstudier og 250 mil med hundeslede.

– En kveld i februar 2002 var jeg på byen og det var der jeg traff Anita og siden har vi holdt sammen. Jeg stakk av noen måneder til Alaska for å trene hunder for en av verdens beste hundekjørere. Men det var den eneste vinteren det ikke var snø i Alaska og da måtte jeg trene med firehjuling. Det var ikke det store.

– Januar 2003 gikk turen tilbake til Anita og Alta og sommeren 2003 giftet vi oss i Danmark og flyttet sammen til Ås Vi skulle begge studere. Jeg fikk med meg en bachelor i økologi og naturforvaltning, master og doktorgrad i skogøkologi fra Ås. Det var da jeg tok doktorgraden dette med samvittigheten og 05 prosjekt dukket opp, sier John Wirkola Dirksen.

– Vi fikk barn, jeg jobbet fortsatt mye og etterhvert merket jeg at Anita ble lei. Det var jobbing hele tiden, men jeg måtte bli ferdig med doktorgraden. Da kom jeg på at hun sover ganske godt. Så jeg begynte å stå opp kvart på fem, jobbe et par timer og legge meg igjen uten at hun merket det, før vi begge sto opp. Dette var begynnelsen på 05-prosjektene. Jeg fortsatte med å stå opp kvart på fem også etter at vi flyttet til Ljøner. Nå er det imidlertid lystbetont å stå opp, ettersom jeg kan holde på med hobbyen min, og ikke må holde på med jobbrelaterte ting.

Veien til Ljøner

Så tar de altså steget og flytter til Ljøner. Anita ble lurt og John ble glad. De skulle på en kjøretur i skogen sa John. Da de nærmet seg Ljøner kom det fram at de skulle på visning også. Deretter gikk det raskt.

– Vi var ikke mer en innenfor døra før vi hadde bestemt oss. Hit skulle vi. Plassen hadde alt vi var på jakt etter, et greit hus, stor garasje og stor tomt. At det var utsikt mot Skjervangen var heller ikke å forakte. Men hvor lenge var vi i paradis.

– Det var fint på Ljøner men i 2017 ville Anita til Alta. Og min litt dårlige samvittighet fortalte meg at da fikk vi bare reise. Det er bedre å gjøre det og så ta de erfaringene en får, enn å ikke dra, la tankene surre og kanskje ikke ha det bra.

– Anita ordnet seg jobb før vi dro og jeg endte opp med en 50 prosent stilling i en Intersportbutikk og som badevakt på kveldstid. På Ljøner sto det tomt. Vi hadde reist, men ikke solgt. Det skulle være en retrettmulighet. Og det var bra, sier John Wirkola Dirksen.

– Etter fire måneder i Alta satt vi snuta sørover og hjem til Ljøner. Da hadde vi fått nok og savnet etter Ljøner var stort. Men det var riktig å dra. Jeg hadde gjort det igjen hvis Anita ville. Hun ofret mye da jeg tok doktorgraden.

Småbruk med kommunal byråkrat

En av heltene i Johns liv er bondeknølen fra Danmark. Han som byr på seg selv, fikser alt, er på tv og alltid like blid. John byr også på seg selv. Han har til og med Facebookside der han legger ut en video nå og da. Siden har en følger. Som han sier selv, det er min mors kusine.

– Med 21 mål er det akkurat passe for oss. Jeg vil ha et vanlig arbeid og trives veldig godt i jobben som leder for kommuneskogen i Eidskog. Det er en stilling som på en måte har utviklet seg sammen med kunnskap om skog og økologisk mangfold. Det er et stort felt, men vi har begynt å se på skog og skogshogst på en ny måte.

– Dette handler selvsagt om å få til en skog der en tar vare på behovet for å bruke skogen i næring, samtidig som en sørger for at en opprettholder et økologisk mangfold. Forskning viser at vi må tenke nytt i forhold til vanlig flatehogst, hvis vi skal ha en skog som er bærekraftig både for næring og økologisk mangfold.

– Vi har det sånn her på Ljøner også. Her forsøker vi å dyrke det som er mulig og bærekraftig innenfor de rammene gården, jorda og tiden vi har til rådighet setter. Gården er en hobby og den gir så uendelig mye mer enn den krever. For meg er det å holde på med husdyr, dyrke jorda og se at det spirer og gror rundt meg det som gir meg overskudd. Jeg kan ikke sette meg ned i sofa og se på tv mens gresset gror, sier John Wirkola Dirksen.