Andrea sin brutale fortid

Folk kjenner Andrea Anastasia Koropis (53) som den blide og omgjengelige dama som styrer BUA i Eidskog. Men fortiden hennes er mørkere og mer tragisk enn noen kan tenke seg.

Andrea Anastasia Koropis er født i den tyske byen Kehl, hvor hun vokste opp sammen med mor, far og en fem år yngre bror.

Det som kunne vært en hyggelig historie om en kjernefamilie, ble noe helt annet for Andrea. Hun fikk ingen hyggelig start på livet. Både moren og faren var alkoholikere, og dette satte sitt preg på hennes oppvekst. Hun hevder at moren mishandlet henne gjennom hele barndommen, og faren lot det skje uten å bry seg om det.

– Selv i dag påvirker oppveksten meg. Jeg har aldri helt klart å slippe taket, eller komme meg videre, erkjenner hun.

Da hun ble tenåring skulle livet gå fra vondt til verre.

– Moren min tok livet sitt da jeg var 13 år gammel, sier hun.

Andrea forteller at hun ble klandret av familien sin for morens valg. Hun opplevde å bli ekskludert av sine nærmeste.

– Jeg fikk ikke lov til å delta i begravelsen til moren min. Selv om hun aldri var snill med meg, så ønsket jeg likevel en avslutning på det. Jeg husker så godt at jeg sto i skolegården og så på den rosa klokka mi, og tenkte: «Nå blir moren min begravet, og jeg får ikke være der», forteller hun og tenker tilbake på den smertefulle dagen.

Tilfeldigheter

Livet gikk videre, og Andrea forteller at faren hennes bestemte at hun skulle ta utdanning innen hotellfag, og jobbe på enten hotell eller restaurant. Som 17-åring og ferdigutdannet, innså hun at det ikke var noe for henne.

– Jeg rett og slett rømte fra det, jeg visste at det ikke var noe for meg. Senere den dagen møtte jeg en norsk mann på en lokal pub.

Det skulle bli starten på hennes kapittel i Norge.

Den norske mannen hun møtte som 17-åring, skulle bli hennes kommende mann i 16 år. Dette forholdet og senere giftemål var noe Andreas far likte.

– Mannen jeg møtte var sønnen til en diplomat på den norske ambassaden i Strasbourg i Frankrike. Faren min likte at jeg hadde funnet meg en mann med status, sier hun.

Som 18-åring giftet de seg, og i 1991 flyttet de til Norge. 19 år gammel fikk hun sin første sønn.

Sammen med sin norske mann fikk Andrea to sønner, men etter 16 år som ektepar skilte de seg. Det likte ikke faren hennes.

Nye utfordringer

Andrea forteller at hun gjentatte ganger ble skjelt ut av sin far for skilsmissen. Deretter gikk det omtrent et år uten at de pratet sammen.

29. juli 2013 ble Andrea helt tilfeldig kontaktet av sin far på nytt.

– Da bodde jeg på Nannestad med min nye kjæreste. Da faren min ringte gikk jeg ut i hagen for å prate med han, og da sklei jeg på det våte gresset, og knakk ankelen, sier Andrea, og fortsetter:

– Jeg forsøkte å fortelle han at jeg hadde knekt ankelen, men han ville ikke høre. Han var bare interessert i å kjefte, så jeg avsluttet samtalen. Det er siste gangen jeg pratet med faren min, forteller Andrea, og legger til at hun nylig har fått vite at faren hennes døde for tre år siden.

Bruddet i ankelen medførte ytterligere problemer. Andrea gikk raskt opp i vekt, og da hun endelig kunne bevege seg igjen, veide hun 136 kilo. Etter hvert så hun ingen annen utvei enn å gjennomføre en slankeoperasjon.

Sykdom – men vilje

Andrea sliter med sykdommen fibromyalgi, og er i utgangspunktet 100 prosent ufør.

– Sykdommen gjør at det føles som at jeg har influensa hele tiden, sier hun, og fortsetter:

– Jeg har veldig lyst til å jobbe, så det er viktig for meg at jeg har muligheten til det, sier hun.

Det er også årsaken til at hun i dag trosser smertene, og er ansatt som daglig leder i BUA Eidskog. Andrea understreker at hun trives utrolig godt i jobben.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i hobbyer, og da passer det utmerket med jobb i BUA. Folkene rundt meg er også veldig trivelige, og jeg har det veldig bra om dagen, sier hun.

Lykkelig

De siste åtte månedene har vært meget gode for Andrea.

– Jeg kan nesten ikke huske å ha hatt det så bra som jeg har det nå, det er nesten som at jeg går og venter på at det skal skje noe dumt, sier hun.

Andrea forteller at hun ønsker å bli værende i BUA. Hun føler seg endelig hjemme, og bor nå på Skotterud sammen med sin yngste sønn.

Andrea avslutter med at hun er motivert for fremtiden, og at hun er veldig tilfreds med livet. Etter mange tunge påkjennelser gjennom årene, ser ting endelig ut til å ha falt på plass.