Elisabeth håper hun får oppfylt et siste ønske før hun dør

En sjelden krefttype har gitt Elisabeth Lind (51) dødsdommen. Hun vet at hun ikke har lenge igjen å leve. Nå håper hun å få oppfylt et siste ønske før hun sovner inn.

– Det finnes ingen behandling for kreften min. Jeg ble helt stum da legene fortalte meg det, og skjønte ingenting. Det tok meg noen dager å akseptere situasjonen, sier Elisabeth.

51-åringen forteller at hun er heldig hvis hun lever om to år. Nå er hennes siste ønske å få oppleve en siste reise med sønnen sin. Drømmen er at de sammen skal kunne får reise til Maldivene, og hun har derfor opprettet en innsamlingsaksjon på Spleis for å gjøre det mulig.

Elisabeth Lind vokste opp på Magnor, men er nå bosatt i Arvika, Sverige. På slutten av 2020 kjente hun på en hodepine som aldri før, og en tur til sykehuset ble nødvendig. Der fikk hun alt annet enn gode beskjeder.

Etter noen uker med flere sykehusbesøk fikk hun den verst tenkelige beskjeden. Hun ble diagnostisert med uhelbredelig kreft etter biopsi.

– Hodepinen var langt verre enn migrene, og jeg klarte ikke å komme meg ned trappa engang, sier hun.

Livet

Elisabeth har alltid vært ei aktiv og sosial dame. I barndommen var hun innom flere idretter, og har i hele sin arbeidskarriere jobbet innen service. Hun har fire forskjellige utdanninger, har startet en innebandyklubb i Åmotfors, og alltid hatt en dyp lidenskap for fotografering. Hun har også ofte vært på reisefot, og da gjerne til Gran Canaria.

– På et punkt i livet var jeg nesten mer på Gran Canaria enn jeg var hjemme, sier hun smilende.

Til slutt fant Elisabeth ut at hun ønsket å bosette seg på den spanske øya. Der bodde hun i noen år, før hun vendte hjemover da pandemien stengte ned samfunnet.

Elisabeth har svensk mor, og er født i Sverige. Så da hun skulle flytte hjem igjen ønsket hun i utgangspunktet å bosette seg i Eidskog, men på grunn av stengte landegrenser valgte hun å flytte tilbake til Arvika, hvor sønnen hennes bor.

– Ingen ante hvor lenge pandemien ville vare, så da ønsket jeg å være i nærheten av han, sier Elisabeth.

Sjokket

Men det gikk ikke lang tid før livet ble snudd på hodet.

– Jeg husker dagen som om den var i går. 18. desember 2020 fikk jeg den nedslående beskjeden om at jeg hadde kreft på tårekjertelen, sier hun.

Tårekjertelkreft er en veldig sjelden type kreft, og rammer kun en til to av én million mennesker i verden. Hun ble først lagt inn på sykehuset i Karlstad, men ble fort sendt videre til Stockholm for videre undersøkelser.

– Legene skjønte først ikke hva det var, og jeg ble fortalt at dette hadde de aldri sett før. Så heldig var jeg, liksom, sier hun med et oppgitt smil.

Elisabeth er den første i Värmland som får denne typen, og ettersom legene hennes aldri hadde opplevd dette tidligere, så fikk hun ikke svarene hun søkte med det første. Men da hun til slutt fikk svar var det alt annet enn ønsket.

– Jeg har vært i dialog med flere eksperter i blant annet USA, og måtte på eget initiativ finne ut av hva jeg faktisk hadde. Til slutt var det noen som kunne fortelle meg at jeg hadde en ondartet kreftsvulst som hadde utviklet seg til metastatisk tårekjertelkreft, sier hun.

Positivitet

Man skulle kanskje trodd at en slik beskjed sendte Elisabeth i kjelleren, men hun tok da et valg som hun også i dag står ved.

– Når man får slike beskjeder, så har man to valg. Du kan enten grave deg ned og synes synd på deg selv, eller så kan du gjøre det beste ut av det. Jeg bestemte meg for å krige videre, og ingenting skal få forandre meg, sier Elisabeth med trykk i stemmen.

Selv etter å ha fått dødsdommen ønsket Elisabeth å fortsette og jobbe. Å sitte hjemme dagen lang var aldri et alternativ for henne. Slik holdt hun det gående i omtrent et år, men etter 52 strålinger og en rekke operasjoner er hun i dag forhindret i å jobbe. Nylig opererte hun vekk åtte centimeter av lårbeinet på grunn av spredning, og fikk derfor satt inn en protese.

– Kreften kan spre seg til fem forskjellige steder, men man vet aldri når eller hvor den kommer. Til slutt vil den ta over alt, forklarer Elisabeth.

Det siste ønsket

Hun skryter stort av sønnen som har tatt godt vare på hun.

– Han har blant annet kjørt meg gjennom landet til Stockholm, og det første han sier når han kommer på middag er: «Sett deg ned, jeg fikser maten». Han har vært helt enestående, sier Elisabeth stolt.

Selv om Elisabeth har innsett at livet går mot slutten, har hun ikke sluttet å drømme. Hun kan se tilbake på flere minnerike reiser hun har hatt sammen med sønnen. Men en tur gjenstår.

– Vi har begge drømt om å få oppleve Maldivene. Jeg har alltid hatt lyst til å reise dit, og helt tilfeldig så sa også sønnen min det samme.

– Hvorfor akkurat Maldivene?

– Jeg har alltid hatt lyst til å snorkle, det ville betydd alt. Det har vært en drøm for oss begge i mange år. Også er det en fantastisk plass, sier Elisabeth.

– Selv om vi begge har veldig lyst til å oppleve Maldivene, så går det helt fint hvis det blir til at vi drar et annet sted. Det viktigste er at min siste reise blir med han, slår hun fast.