Bettina Eckbo-viser vei med kjærlighet og håp i en usikker verden

Å komme til prestegården i Eidskog er som å komme tilbake til gamledager. Huset er staselig, og bærer med seg mange minner om en svunnen tid. I hagen vokser det busker og trær, plantet av prester som for lengst er borte fra gården.

– Slik er det med oss alle, sier Bettina Eckbo, Eidskogs sokneprest. Hun står der i skyggen fra et tre.

– Vi «planter» ting rundt oss, også i form av gjerninger og ord som vil bli husket. Positivt, men også motsatt. Slik er livet vårt.

Trærne i prestegårdshagen er satt ned i jorden for lenge siden, av prester som har bodd her før. Disse vakre trærne er plantet av sokneprest Thorbjørnsen, som hadde sitt virke i Eidskog for flere år tilbake. Han var også utdannet gartner. Hans beplantning gir nå sin svale skygge hver sommer, til glede for Bettina. Hun liker å sitte der for å lese en bok og nyte en god kopp kaffe.

– Jeg synes det er så spennende med ord og elsker å lese! Ordets makt er stor. Ikke bare i bøkene, eller i fete typer på avisenes forsider. Også i dagliglivet har ordene stor betydelig makt. Det er viktig å velge de rette ordene når man snakker. Ikke minst for meg når jeg skal holde preken. Det er godt å kunne nå folket med ordene mine. Å prate så folk forstår det, og har nytte av det.

Hun smiler sitt glade smil, og nikker på hodet som for å understreke viktigheten av det hun sier.

TEKST OG LUNCH

– Hver tirsdag har jeg et møte med folk fra bygda på Kirkekontoret som ønsker å lytte til den kommende søndagens tekst. Deretter kan de fortelle hvordan de opplever det. Jeg sitter selv med den tolkningen læreboken har av teksten, men det er av stor interesse for meg å få vite hvordan setningene kjennes ut for hver og en som hører. Det er ikke alltid vi bare hører med hørselen. Sannheten er vel nærmere at vi hører med følelsene våre, gjennom ørene.

– Hvem er det som deltar på dette møtet på tirsdagene, da?

– Det er som oftest en seks-syv stykker. Alle med forskjellig bakgrunn. Og det er det som gjør det så interessant og spennende. De kan gi meg et hint om hvordan teksten vil bli oppfattet i kirken av tilhørerne. Da vet jeg hvordan jeg skal ordlegge meg for å imøtekomme menneskene på en best mulig måte ved gudstjenesten. Og etter meningsutvekslingene så spiser vi lunch sammen. Derav navnet på møtet, Tekst og Lunch.

PRESTEGÅRDEN

Gjestfritt blir jeg så etter praten vår ute i det fri, ønsket velkommen inn i prestegården. I salmen fra 1837, skrevet av Nikolai Fredrik Severin Grundtvig, heter det at: «Kirken er et gammelt hus.» Det er så sannelig prestegården også. Den prestegården som nå står her på Matrand er fra 1860, men på dette stedet har det vært prestegård siden middelalderen.

Soknepresten har stor respekt for tradisjon og kultur, men har også satt sitt personlige preg på interiøret med elementer av moderne møbler og personlige malerier. Som en kontrast til det gamle, historiske. Men likevel respektfullt og harmonisk.

– Kan jeg spørre hvilke de er, personene på maleriene? De er svært vakre.

Bettina Eckbo svarer positivt til det.

– Det er mine foreldre som barn, min mormor og min oldemor. Det sistnevnte maleri fikk jeg etter at jeg hadde holdt talen i min farmors begravelse Noe som var veldig sterkt for meg. Det er svært godt å ha disse maleriene rundt meg. Det er vel kanskje mest på grunn av dem at jeg føler meg så hjemme her i dette gamle huset.

GJENGANGERE OG SPØKELSER

– Da jeg flyttet inn her så hørte jeg flere ganger folk fortelle meg at det spøkte i presteboligen. Og troen på gjenferd og spøkelser er vel det mest kontroversielle, men også for mange det mest «spennende» i tilværelsen i dag. Det er i hvert fall sikkert at det fleste har meninger om temaet.

– Hva tenker du om det å tro på gjenferd og spøkelser?

– Jeg tenker at å tro eller å ikke tro på dette er en svært personlig ting. Noen forklarer slike paranormale opplevelser som «frodig fantasi» eller rett og slett «hallusinasjoner.» De viser til at det ikke finnes noen vitenskapelige beviser for at ånder eksisterer. Andre, høyst troverdige personer, har hatt opplevelser som rett og slett er uforklarlige.

Her i Eidskog har jeg møtt flere som har opplevd «uro i huset», som jeg kaller det. Det kan jeg godt forstå er skremmende. Jeg liker ikke ordet «spøkelser» da de fleste opplever det ordet som svært skremmende. Og vi vet jo ikke hva det er, disse opplevelsene. Men kirken har bønn som påkaller om fred og trygghet i hjemmet til de som bor på et sted der hvor man kan oppleve slike fenomener.

– Har du selv opplevd slike ting?

– Nei, jeg har aldri sett noe. Men jeg tror ikke at folk lyver til meg når de forteller meg om sine opplevelser. I andre land er troen på ånder en del av deres kulturelle eller religiøse tro, så begrepet er kjent verden over. Men som sagt er ikke dette noe jeg selv har sett.

BETTINAS VERANDA

Fra historier om skyggefulle kroker og knirkende, uforklarlige lyder går vi ut på prestegårdens solfulle veranda. Soknepresten har kjøpt nytt møblement med blomstrete puter som passer meget godt inn i helheten. De store, grønne trærne rundt oss skaper en god ramme for hjemlig hygge. Jeg får delikat bevertning og kaffe fra fargerike kopper. Samtalen flyter lett.

Bettina Eckbo ble prest allerede som 25-åring. Nå er hun over 40 år, og har viet livet sitt til å være prest, et yrke hun stortrives i. Det er en sterk kvinne som sitter foran meg, og hun visste tidlig hva hun ville i livet.

– Hva var det som fikk deg til å bli prest?

– Jeg tror det startet i ungdomsårene mine da vi hadde en krise i vår familie. Far kom i fengsel, gården på Tobøl ble solgt, og mine foreldre tok ut skilsmisse. Etter en slik omveltende erfaring, som rystet meg og min familie i våre grunnvoller, begynte jeg å tenke på en annen måte enn jeg hadde gjort før. Jeg stilte meg spørsmål som: «Hva er meningen med livet? Er det livet de fleste av oss fører egentlig overfladisk?» Faktisk så fikk krisen meg til å tenke dypere enn jeg hadde gjort til da. Fra før hadde jeg hatt tanken på å gå i mine foreldres forspor, med jus. Men nå følte jeg at jeg ville gjøre noe som jeg selv brant for. Noe som var bare mitt. Jeg begynte litt i det små, men fortsatte med raske skritt. Dette var noe som fenget meg! Og resultatet ble en mangeårig universitetsutdannelse, og jeg har aldri angret på det.

Soknepresten smiler glad. Det er tydelig at hun er svært fornøyd med valget. På folkemunnene i bygda omtales hun oftest som «vår venn, Bettina.» Det er noe hun setter veldig pris på.

– Da er hensikten oppnådd, smiler hun over å være bygdefolkets prest og venn.

– Og hva er det beste og det verste med å være prest for deg, personlig?

– Det er mye lykke i kirkelige tradisjoner. Vi har bryllup, dåp og konfirmasjon og så uendelig mye mer som er veldig gledelig. Det er det beste. Men det er også tunge avskjedsstunder. Det er vondt å se mennesker lide. Oppleve å se dem sørge. For sorgen i seg selv kan jeg ikke gjøre noe med. Det er en prosess. Den er individuell. Å prøve og lytte som medmenneske er viktig. La folk få snakke om hvordan de føler sin sorg og smerte. Høre godt etter når de forteller om sine minner. Jeg har stor medfølelse, og det å se medmennesker i en vond livssituasjon går virkelig innpå meg. Men hvis jeg føler at jeg når frem ved å lytte og med å gi velvalgte ord, så er det av den største glede og takknemlighet for meg som prest og medmenneske. For det finnes alltid et håp. Gjennom troen formidler jeg Jesus sine ord og kjærlighet som er til hjelp for mange. For ikketroende gir jeg selvsagt akkurat den samme kjærligheten og jeg ber for dem, hvis de likevel skulle ønske det.

– Så du gir kristen nestekjærlighet til alle?

– Kjærligheten er en kilde som det bare blir mer og mer av hvis man øser det ut. For kjærlighet er det aller viktigste i livet. Den har en uendelig kraft. Alle trenger den, fordi kjærligheten gir livskraft og håp. Det er mange måter å være prest på. Jeg har valgt å være en prest som har fokus på håpet. Et menneske som er der for mine medmennesker. Mitt ønske er også å gi en stemme til de som i livets motgang har mistet sin egen stemme. Av frykt tør de ikke å stå opp for noe lengre. For meg er alle mennesker verdifulle, og alles ytringer skal bli hørt. Verdien av et menneske sitter ikke i personens status, men i barmhjertige tanker og handlinger.

– Ikke en autoritær og «skremmende» prest, altså?

– Det å få mennesker til å få skyldfølelse gjennom religionen, og dermed få makt over dem, er noe vi kjenner til gjennom tidene. Derfor er også historie et viktig skolefag, for historien gjentar seg. Vi ser mangt og mye i våre dager som vi har observert før, historisk sett. Og verden vil gjøre grusomheter, igjen og igjen. Men vi må ikke miste tro og håp på en god verden. Kristendommen har blitt misbrukt ofte, og det har også andre trosretninger. Det er da viktig å huske at det står mennesker bak overgrepene og manipuleringen. Ikke Gud. Den menneskelige maktsyken, begjæret etter å herske over andre, er stort. Et av de største aspektene ved troen på Gud er medmenneskelighet. Det med å skremme og true er langt ifra det Jesus lærte oss. For læren fra ham var om toleranse og kjærlighet.

– Hva med den romantiske kjærligheten som også er en sentral del i våre liv. Kan vi tro på den når vi til stadighet opplever skilsmisser og brutte forhold?

– Vi må alltid tro på kjærligheten, for den er en velsignelse for oss alle. En stor gave fra livet. La ingen fortelle noen om hva som er rett eller feil når det gjelder et romantisk forhold. Det er min klare mening. Her er det mennesket som teller. Egenskapene den personen har som det er verdt å elske.

– Hvordan får man et romantisk forhold til å vare?

– Det er det nok mange svar på! Men for meg er det viktig å være åpen og ærlig imot hverandre. Alle kan ha uoverensstemmelser. Det er viktig å løse konflikter på en god måte. Og det gjør man ikke ved å innlede med at «alt er partnerens feil». Det er en klok tanke å erkjenne sine egne svakheter også. Å forstå våre begrensninger er en styrke. Det kan være små eller store feil, men ingen er feilfrie. Det er også mange krangler på grunn av dårlig kommunikasjon. Det går lettere å løse alle tenkelige floker hvis man klarer å ha et et åpent og forståelsesfullt sinn.

– Kan vi klare å leve lykkelige i alle våre dager hvis vi følger dette, tenker du?

– Jeg tror absolutt det er mulig! Og så har vi noen hjelpemidler underveis: At dette kan få forholdet på fote igjen, det er det jeg selv tror på. Å søke fred fremfor å alltid skulle ha det siste ordet. Og selvfølgelig å være flinke til å vise at man setter pris på hverandre. Ikke minst med å tilgi det som har vært vanskelig. Det bidrar til å styrke relasjonene og gir en følelse av forsoning. Mange tenker kanskje også at man bør være sammen nesten alltid, eller i hvert fall så mye som mulig. Slik som jeg tenker, er det viktig med balansen mellom å være sammen og det å beholde sin selvstendighet. Å kunne gjøre forskjellige ting. Dyrke egne interesser, og heller samtidig tilbringe kvalitetstid med hverandre. Av ønske og glede, ikke fordi at «man bør, og fordi at det er slik det skal være.»

PROFET I EGEN BY

– Hva tenker du om å være prest i Eidskog?

– Jeg stortrives i Eidskog, og er svært takknemlig for også å ha fått vokse opp her. Vi har ei fin bygd som jeg er veldig stolt av. Selvfølgelig kan det være en utfordring fordi man kjenner alle så godt. Jeg blir ofte invitert til ting jeg dessverre ikke kan ta meg tid til, da presteyrket er min første prioritet og tar mye tid. Den oppgaven er det som går foran mine private invitasjoner. Selv om jeg selvsagt setter stor pris på å bli spurt.

Mye positivt hender i bygda vår, det er tonnevist med engasjement og tiltak i folket her. Det liker jeg veldig godt! Jeg setter så pris på samspillet mellom folk, kommune, foreningsliv, kirke og musikkliv. Noe av det jeg setter mest pris på er sangkoret. Der er jeg en ivrig deltaker. Koret gir meg mye, på det private plan. Musikken betyr mye for meg. Jeg har alltid likt å synge, og har sunget så lenge jeg kan huske. Akkurat som jeg har stammet så lenge jeg kan huske, legger hun til.

STAMMING

– Det må sies at du har gjort et veldig modig valg som er beundringsverdig i form av yrke, med tanke på din stamming. Dette er jo noe du overhodet ikke kan å skjule?

– Stamming er et handicap som man alltid har med seg, og slik har det vært for meg siden jeg var liten. Det var plagsomt for meg å lese høyt på skolen, for eksempel. Men i ettertid vil jeg si at jeg i dag er glad fordi jeg faktisk kom meg igjennom denne høytlesingen. Jeg greide det, selv om det tok litt lengre tid, forteller presten.

– Det er viktig å lære av motgang. Å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon, også det å søke profesjonell hjelp hvis det er behov for det. Jeg har selv gått hos logoped i lange perioder, og har hatt fint utbytte av det. Og nå i disse dager skal jeg ta fatt på en ny runde. Fordi jeg ønsker litt mer hjelp, smiler hun.

– Det er forskjell i ditt mønster i stammingen. Noen ganger er det mye, andre ganger nesten ingenting. Hva er grunnen til det?

– Stamming kan ha forskjellig opptreden. Slik som den også kan ha forskjellige årsaker. Min stamming er mest fysisk og ikke så mye psykisk betinget. Det hender at jeg kan stamme hvis jeg er stresset eller sliten. Men som regel så spiller det ikke så stor rolle under preken for eksempel, forteller hun i et varmt tonefall.

– Mitt handicap har jeg altså gjort det beste ut av. «Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe», som det heter. Også begrensninger kan bli til velsignelser, på merkelig vis. Og det ønsker jeg at andre kan kjenne også. Det er viktig å huske at man ikke er alene, og at et handicap ikke definerer deg som person. Faktisk så står det respekt av å stå frem og få det beste ut av livet. Ikke la seg begrense. Kan min åpenhet om mitt handicap hjelpe andre til å få et godt og tilfredsstillende liv, så er jeg veldig glad!

FREMTIDEN

– Hvis du skal kort si noe om dine ønsker for fremtiden, hva vil du si da?

– Aldri man aldri skal miste troen på en bedre fremtid. Uansett hvor vanskelig livet kan arte seg. Samtaler mennesker imellom vil jeg også oppfordre til. Det er viktig å ha mellommenneskelig kontakt i en verden som oppleves som mer og mer polarisert.

Og når man snakker er det fint å bruke positive ord. Makten i ord er stor, som jeg har sagt tidligere i dette intervjuet også, da vi sto ute i hagen. De er som frø som slår rot og som vokser i det indre. Ikke bruk ordene til å snakke andre eller deg selv ned, sier Bettina Eckbo. Det kloke blikket vandrer igjen ut på den frodige hagen med alle frø og spirer, som er som levende metaforer for innholdet i setningen.

– Når det gjelder troen på Gud så ønsker jeg at den skal føles som en trygghet. Ikke som det motsatte. Tro skal skape glede, ikke tvang og usikkerhet, avslutter vår sokneprest.

Røsten er modig, sterk og trygg.