Holder liv i gammelt håndverk

I den gamle «hesteskosmia» på Magnor møtes hver måned en gjeng ivrige hobby-smeder til sosialt samvær og smiing. Både fascinasjonen for å kunne skape noe, men også betydningen av å ta vare på et gammelt håndverk er viktig for deltakerne.

I nærheten av Magnor skole ligger hesteskosmia. Fra tid til annen kan man høre lyden av metall som bankes mot metall, og man kan se røyk i pipa i det røde gamle huset. Da er det treff i den lokale smed-gruppa i Eidskog Museum og Historielag.

– Cirka en gang i måneden møtes en gjeng her for å smi i lokalene som tilhører Eidskog museum og historielag, EMH, forteller Line Helstad, leder for Eidskog museum.

Som leder for Eidskog museum er hun opptatt av vern gjennom bruk. En ting er å restaurere og ta vare på gamle bygg, men det å kunne fylle opp bygningene med aktiviteter er vel så viktig, forteller hun.

– Her er det nok ingen som vil skryte på seg å si at man kan alt, men alle kan vi litt. Og målet er kanskje at vi skal kunne demonstrere litt smiing i den gamle Iver- smia, som vi har reist på Almenninga, nå til sommeren, fortsetter Line.

En av de som er med i smed-gruppa er Bjørn Reiersen. Han har smidd i mange år, og har egen smie hjemme. I tillegg samler han på gammelt smedutstyr og er opptatt av historien til smedene.

– Bare her på Magnor var det sju hesteskosmeder i gamle dager, og Magnor var sånn sett sentrum for hesteskosmiing i Eidskog. Ellers var det smeder til ulike behov, det fantes grovsmeder og finsmeder, og ser man til Sverige så fantes det kanskje opp imot 12 ulike smedyrker, forteller Bjørn.

– Smedene var med langt inn på 1900- tallet, men er nå et yrke og et håndverk det blir færre igjen av. Det skjedde en utvikling der smedene gikk fra å produsere hestesko etter hestenes hover til å produsere i større skala for videresalg, forteller Bjørn.

Bjørn åpner en bok om smiing og viser alt det flotte og ikke minst avanserte som ble laget av smedene.

At smedene var både løsningsorienterte og flinke er det ingen tvil om ifølge Bjørn.

– Vi har ingen ordentlig smed her, men vi møtes og lærer av hverandre. Det er en fin erfaringsutveksling. Men for å bli en god smed så må man smi, og man må smi mye. Man må komme over en viss terskel før man klarer å smi det man har tenkt å lage. Sjøl så syns jeg det er moro å lage ting jeg har kommet på sjøl, fortsetter Bjørn.

Ute i varmen ved en av essene smir Kim Fredrik Gjøslien på det som skal bli et knivblad med tid og stunder. Han er blant de yngre som er med i gruppa.

Jeg syns det er spennende med gammel kultur og det er et utdøende håndverk som er viktig å ta vare på. Sjøl så er jeg med fordi jeg har lyst til å lære meg det som trengs for å kunne lage for eksempel et knivblad, forteller Kim Fredrik.

Selv om det er varmt akkurat i glohaugen er det på ingen måter så varmt som man skulle tro det ville være inne i en smie.

– Vi pleier å si at man blir varm på overkroppen og kald på beina, avslutter Bjørn Reiersen.