«På skolen var jeg tidvis en kverulant med nedsatt oppførselskarakter»
I disse dager fyller Lorentz Moe 75 år. Her møter vi en erfaren lærer, lidenskapelig musikkelsker, dyktig forfatter og kulturperson. La oss dykke inn i historien til denne inspirerende mannen og oppdage hva som har formet hans utrolige reise gjennom livet.
— Alle kjenner deg i bygdebildet, Lorentz Moe, men kan du fortelle oss hvor du opprinnelig kommer ifra?
Moe lener seg godt tilbake i stolen og forteller at han vokste opp på Høvik i Bærum og at miljøet der var trygt, men også fargerikt.
– Sjølsagt fantes det også klasseskiller og snobberi, sier han.
— Men vennekretsen brydde seg ikke om slikt. På fotballøkka og bandy- og hockeybanen var alle likestilte, forsikrer han.
— Det var ingen som brydde seg om man tilhørte en velstående familie, eller om man bodde på barnehjem, forteller Lorentz.
Han opplyser at han selv var aktiv på løkkenivå, men ikke talentfull i noen idretter. Men sykling likte han godt. I moden alder fullførte han Trondheim – Oslo tre ganger. Det er han litt stolt av. For øvrig har Lorentz Moe alltid vært glad i boksing, og Muhammad Ali er et stort forbilde for ham.
– En alternativ måte å hevde seg på i hans yngre år, sier han ærlig. Det handlet også om å hoste opp kjappe, originale, overraskende replikker.
Akkurat det ble en relativt viktig faktor i hans usikre, men freidige personlighetsutvikling. En del av “Høvik-rampen” har han heldigvis bevart, sjøl om ikke alle han treffer på sin vei er like begeistret for den siden av ham, sier han humoristisk.
Kongsvinger og Eidskog
— Hva var grunnen til at du kom til Eidskog?
— For snart 50 år siden forlot jeg barndommens dal. Jeg var fast bestemt på å oppleve noe annet enn galskap med og uten promille på Høvikodden og hasj-tåka på Club 7. Dermed dro jeg med meg to år i Nord-Norge og ett år i Østfold. Jeg dro aleine for å være lærer på disse stedene, uten å kjenne en kjeft. Deretter dalte jeg ned i Kongsvinger i 1978. Heller ikke der kjente jeg noen. Imidlertid stortrivdes jeg i ungdomsskolejobben på Vinger. Jeg følte at jeg tross alt var østlending.
— Kjæresten min var halvt svensk. Etter 23 på Vinger gikk turen til Wärmland med katt, høner, hane og fuglekasser. En gammel drøm gikk i oppfyllelse! I mange år jobbet jeg med voksenundervisning i Kongsvinger. For drøyt 20 år siden fikk jeg tilbud om en dag i uka som lærer for voksne ungdommer i Eidskog. Førsteinntrykket var strålende. Eva Faarlund var leder for prosjektet, og Hilde Mæhlum på servicetorget la maksimalt til rette for meg! Det gjorde inntrykk og førte meg til Skotterud i 2009.
— Du har aldri lagt skjul på at du trives veldig godt i Eidskog, at du er en skikkelig Eidskog-patriot. Hva er det du føler som er så spesielt med miljøet her?
Lorentz smiler, og svaret kommer raskt: – Humoren, den direkte måten eidskogingene henvender seg på – og jordnærheten, uten antydning til snobberi, verdsetter jeg høyt. Det er lett å ta seg ut i naturen. Bor du på Skotterud er du ikke avhengig av bil. Som moden mann verdsetter jeg stillheten, gode naboer og hverdagen generelt. Ordfører Kamilla Thue setter jeg høyt. Hun er en flott markedsfører for kommunen vår.
Pedagogen
— Det var mange gode ord, men nå vil jeg spørre deg litt om tiden din som lærer. Hvordan startet det hele?
Han forteller nå at etter gymnas/videregående skole tok han forberedende prøver ved Oslo Universitet, Blindern. Han påstår at han hadde null praktisk talent, og var håpløs i matematikk. Men engelsk, litteratur og idehistorie hadde han lyst til å fordype seg i. Dermed ble han etter hvert cand.mag./adjunkt.
— På skolen var jeg tidvis en kverulant med nedsatt oppførselskarakter. Utrolig nok var det en av mine gamle lærere som overtalte meg til å vikariere i ungdomsskolen. Lønna gikk til øl og sigaretter. Men jeg trivdes i lærerrollen; noe som viste seg å bli min skjebne her i livet. Helst ville jeg ha jobbet i et plateselskap eller som manager for rockegrupper. Da hadde far min (født i 1908) sannsynligvis gjort meg “arveløs”! Han var ikke direkte betatt av Rolling Stones og Beatles.
— Hvilke utfordringer sto du overfor som lærer?
Lorentz overrasker da med å si at han kunne være gammeldags i visse sammenhenger. Samtidig hadde han tett med dårlige minner fra “puggeskolen” han selv var et produkt av.
— Etterkrigsgenerasjonen syntes mye av skoletida var meningsløs, sukker han.
Det han ønsket var å bidra til å forandre. Derfor integrerte han låter/tekster av musikkheltene sine i engelsktimene. At han “alltid” stod på katetret og spilte luftgitar er dog en sannhet med modifikasjoner, forsikrer Moe.
Han sier at det i 50 – 60 – åra var det aldri plass for elevenes personlige meninger. Det forsøkte han å protestere mot. Det aller viktigste var at elevene ikke skulle være “redde” for ham. For da lærer man ingenting. Vanligvis startet han skoleåret med å brette ut om sine egne svakheter og feil.
— Ærlighet er viktig, forsikrer Lorentz, også i klasserommet. Elevene er som oss voksne, de er ikke “maskiner”, heldigvis, smiler han klokt.
Han forteller at stort sett gikk det bra; noe han mener også skyldes beundringsverdig lojalitet fra foreldrene, særlig i Kongsvinger.
— Hva er, etter din mening, de viktigste egenskapene en lærer bør ha?
Her understreker han at det er viktig å unngå frykt og angst hos elevene og å være faglig kompetent.
— Pedagogiske kvalifikasjoner og bevisst bruk av pedagogiske metoder er vel en sjølsagt ting. Respekt for enkeltindividet gjelder både i klasserommet og i livet for øvrig, brummer læreren.
Setter pris på å treffe igjen tidligere elever
Han har reist kloden rundt, stort sett aleine, og reiseerfaringer og forståelse av andre land og kulturer som er annerledes enn hos nordmenn syntes han det var vesentlig å formidle, spesielt i samfunnsfag.
— Hvordan opprettholdt du din lidenskap for å lære fra deg i din karriere, også med elever med spesielle behov og hva er de mest minneverdige øyeblikkene?
Lorentz ser tankefull ut og sier at dette er et godt spørsmål og forteller at i de siste årene i hans lærerkarriere var han ansatt ved Sentrum Videregående Skole i Kongsvinger. Han er ikke utdannet spesialpedagog, men at der dreide det seg om nettopp spesialpedagogikk i små grupper. Denne fasen opplevede han at var den mest givende på hans CV.
— Ledelsen var helt topp, mener Moe. Han fikk stor frihet som lærer, noe som passet ham utmerket.
— Å bli kjent med elever med forskjellige lærevansker er givende dersom man er rolig og trygg nok på seg sjøl til å blottlegge egne svakheter. Humor og sjølironi er heller ikke “forbudt” i klasserommet, sier han med glimt i øyet.
Det han husker og verdsetter mest, er rollen som klasseforstander –hvor han ble godt kjent med foreldre/foresatte. Dessuten; nå som han er pensjonist, er det å treffe igjen tidligere elever “i gata” som uttrykker pene ting om skoletida si – og at han faktisk har vært en viktig voksenperson i livet deres, hyggelig. Det rører han. Ja, han begynner til og med “å piple”, som Lorentz uttrykker det, og han blir skjelven i røsten.
Pensjonisten
— Hva gjør du nå som pensjonist med dine erfaringer som lærer? Det er vel kanskje enda mange som søker din kompetanse?
Moe informerer nå at han har begynt å lese litt korrektur for folk som jobber med tekster, taler, dikt og lokalhistorie.
— Det er mye å fylle tida med, sier han.
Han mener også at det verste, mest skammelige uttrykk han hører er “å slå i hjel tida!” En gang i uka deltar han på diskusjonstreff på kirkekontoret, der han er eneste ikke-troende. Møtene ledes av sokneprest Bettina Eckbo, som Lorentz beskriver som en flott, demokratisk sjel.
Forfatteren
— Med stor kjærlighet til ord og lærdom drister jeg meg til å spørre om hvilke forfattere og bøker som har gitt deg mest i livet og hvorfor?
Her kommer svaret direkte: -Knut Hamsun er, mildt sagt, omdiskutert! Han er min største favoritt. Hvorfor? Jo. Han bryter med den tradisjonelle fornuftstankegangen – og skildrer “alt” det ulogiske, kaotiske som skjer i hodet vårt. Han hopper frekt fra det ene til det andre og overrasker ofte. Sjel og følelser står sentralt hos Hamsun. Hverdagen blir rikere både for meg sjøl og forhåpentligvis enkelte andre når jeg brått og uventet skifter tema. Det skjer daglig for min del, for eksempel på KIWI rett før stengetid. Da er jeg glad dersom personen bak kassa synes jeg er “sprø” og smiler eller ler.
— Dagboknotatene til keiser Marcus Aurelius (“Til meg selv”) som styrte Romerriket cirka 150 år etter Kristus, har jeg lest jevnlig fra tenåringsdagene. Her dreier det seg om å innse livets forgjengelighet og nyte godene, uten å bli avhengig av dem. Isabel Allendes magiske realisme verdsetter jeg høyt. Hun representerer en fargerikdom og fantasi som ikke verdsettes i Norge. Når skal hun få Nobelprisen?
— Du er selv forfatter til glede for mange lesere. En av dine bøker er også filmatisert og er blitt vist på NRK tv. Nå ønsker vi å lese dine ord om den og om dine andre bøker.
— Takk. Det var pene ord fra deg! kommer det kjapt.
Einar Østby
Han opplyser så at han ble utfordret i 2013 av sin gode venn, Sigbjørn Støve, til å skrive en biografi om skiløperen Einar Østby.
— Han var en av heltene mine i oppveksten. Vi ble tidlig godt kjent bl.a. fordi jeg i tre år var klassestyrer for sønnen, Gjermund, som i ung alder voktet KIL-målet. Sverre Eier var en god støttespiller i forbindelse med Østby-boka; som forresten er den av bøkene mine som har solgt mest.
Ivrig fortsetter han med å fortelle at det var stas å få intervjue den legendariske Harald Grønningen som var «rørende samarbeidsvillig og snill» mot ham!
— Vennen min, Odd Ragnar Lund, krigsfotograf og grunnlegger av Radio Kongsvinger i 1984, var fotograf og hovedansvarlig for filmen. Jeg stod bak ideen og manuset.
— Rockehistorikken min (430 sider) ble utgitt på Kulturforlaget BRAK. Der legger jeg mest vekt på Bob Dylan og Rolling Stones. Den vesle boka “Småfuglene i nærnaturen” ble godt mottatt i Eidskog. Da var det nok litt mer skepsis overfor “I skyggen av korset”. Jeg har ikke svar på noe som helst, men drister meg til kritiske spørsmål om vedtatte “sannheter”. Debut-boka inneholder korte betraktninger fra Eidskog og merkverdige opplevelser i fjerne land. Mottakelsen var overraskende positiv.
Til sist forteller han om fugleboken, «Småfuglene i nærnaturen», som han er så glad for at har blitt godt mottatt hos både unge og eldre.
— Hva inspirerer deg til å skrive?
Han sier da at han synes selv at han har «litt for mange ideer og meninger.»
-Spesielt rundt fullmånetider bobler det voldsomt, sier han med et lurt smil.
Moe er glad i å jobbe med det norske språk – og sannsynligvis sjukelig opptatt av å diskutere og «velte meningene sine over på andre», ifølge ham selv.
— En klar opplysning er at det er en lang prosess å skrive og utgi bøker. Kostbart blir det fort også, men det er avgjort verdt strevet, mener han.
Han nevner også den «sindige, kloke» Trond Arne Fjeld, som Lorentz beskriver ham, som alltid bistår når teknologien svikter. I sine bøker skriver Moe naturligvis bare om temaer som opptar ham enormt sterkt, og at forståelse av fortidas betydning gjelder for vår egen samtid. -At historiekunnskaper gir glede, bedre muligheter til å hevde seg i debatter og et rikere liv. Oppfordring til sjølstendig tankegang og aktiv bruk av de demokratiske rettigheter (ytringsfrihet) som vi har opparbeidet i landet vårt er av høyeste viktighetsgrad, sier han med bestemt røst.
Moe mener også at vi er i ferd med å miste den gammeldagse måten å kommunisere og samtale på. –Ord som står på trykk i aviser og bøker har mistet makt. Konsentrasjonsevnen er døende. Det er smarttelefonen som gjelder. Den må sjekkes minst cirka hvert 3. minutt! Hvem gidder å lese en tekst på mer enn fem linjer i 2023, undrer Lorentz?
Ny bok
— Kommer det flere bøker i fremtiden?
Moe svarer da at håpet hans er å utgi en ny bok i 2024. Den skal inneholde en mengde meningsytringer om flere temaer. I motsetning til bidragene i Glåmdalens leserspalte vil han gå mer i dybden. I lokalavisas Min Mening-spalte har han vært en “slitsom figur”, som han beskriver seg, i drøyt 45 år. -Tida er moden for en oppsummering! Forfatteren buldrer med kraftig bassrøst.
Fugler
— Du er en mann kjent for din allsidighet, også for ditt engasjement for dyr. Særlig det du brenner for er fugler. Hva hender på fuglefronten nå om dagen?
— Fugleinteressen er ikke ny, formidler han. Den fikk han allerede i barndommen. Foreldrene hans tok de fire barna sine regelmessig med på turer i skog og mark. Ingen av dem var spesielt opptatt av fugler, men de lot Lorentz få sitt eget fuglebrett. Til bursdager ønsket han seg alltid en utstoppet “pip-pip”, som han enda kaller dem. Det tok foreldrene på alvor. På 80-90-tallet var det høyt aktivitetsnivå i den lokale avdelingen av Norsk Ornitologisk Forening i Kongsvinger. Der stortrivdes han, sjøl om jeg ikke betegner seg som en fugleekspert.
I Eidskog sier han at han har vært usedvanlig heldig reint “fugleteknisk”.
— Ivar Skulstad og jeg er svært forskjellige typer. Imidlertid brenner vi begge for å sette fokus på fugler i nærmiljøet og å sette i gang tiltak for dem. Før koronaen festet grepet, oppnådde vi kontakt med kypriotiske myndigheter. Vårt ønske var oppmerksomhet og tiltak for å redusere antall trekkfugler som havner i kjøttgrytene der. Daværende prins Charles ga oss moralsk støtte. Det var sterkt!
Musikken
— Fra fuglesang til annen sang, så er vel den auditive lidenskap i form av musikksjangeren noe som har betydd, og fremdeles betyr, veldig mye for deg? Du holder jo fremdeles «jam-session» for et begeistret publikum?
— Ja, avgjort! Uten engelskkunnskapen jeg tidlig begynte å tilegne meg via Bob Dylan, Kinks, Beatles og andre sine tekster, hadde jeg neppe fullført videregående skole eller begynt å studere engelsk. Elvis stod for startskuddet i 1957 og 58 med “Jailhouse Rock” og “King Creole”. Mye av den barnslige begeistringen har jeg heldigvis bevart. Jeg kan verken synge eller spille, men er fortsatt brukbar på luftgitar. Da melder ekstasen seg. Ikke trenger jeg promille heller! Tenk hvor heldige vi er som kan nyte den musikken vi elsker, døgnet rundt, uten at moralpolitiet dunker på døra vår. Bekjentskaper som Bjørn “Botan” Rønhovde, Roy Lønhøiden, Birgit Brinck og Thomas Mårud var helt avgjørende for å danne “jam-session”. Vi har også holdt mange konserter i nabokommunene. Arrangementet i kulturuka er avhengig av Hilde Mæhlums ledertalent.
— Hvordan har musikksmaken din utviklet seg gjennom livet, og påvirker musikken humøret ditt?
Rolling Stones
Lorentz er ikke flau over å innrømme at han har utviklet seg minimalt fra 15-årsalderen. Hans mening er at så mye i vår kultur går på framgang og utvikling. For hans del er musikken temmelig statisk. I disse dager venter han “med pubertetsglede”, som han sier, på det nye Stones-albumet som slippes 20.oktober. Alle Stones-album har han kjøpt de siste 59 årene. Uten musikken hadde han vært «enda mer avsindig» enn det han allerede er, understreker han saftig.
Hvis han er forbanna, trist eller skuffet «sparker han opp» en Stones-låt eller to som passer ypperlig. Moe går ikke til psykolog i tunge livsfaser. Musikken har tilstrekkelig med helbredende effekt på ham. Mick Jagger og Bob Dylan er hans mentale/emosjonelle veivisere i en sprø verden, forteller han med sterk overbevisning.
— På hvilken måte tenker du at musikk kan skape samhørighet mellom mennesker?
— Seinest i vår var jeg i England og hørte på gamle helter. Jeg snakket ikke med personen i nabosetet. Det var ikke nødvendig fordi vi reagerte med latter, tårer og kroppsuttrykk helt likt på låtene som ble framført.
— Jeg har vært på Stones-konsert i USA med hundre tusen til stede. Jeg stod der aleine og følte meg puslete. Etter første gitarriff fra Keith Richards var vi en stor familie fra en rekke nasjonaliteter. En nyttårsaften for mange år siden feiret jeg jul i en jordhytte i Nicaragua. Vi hadde ingen hjelpemidler. Men jeg tok sjansen; sang falsk og spilte luftgitar. Stemningen løsnet, og jeg fikk kontakt med innfødte og solidaritetsarbeidere fra mange land, tross språkbarrierer.
— Hva er den mest minneverdige konserten du har vært på?
Lorentz svarer raskt at det var Stones i Gøteborg sommeren 82 og at Keith Richards var i kjempeslag. Smilende legger han til at han var nyforelsket. Verden smilte, og at den sommeren var en hyperaktiv, manisk sommer. Og jeg tviler ikke et øyeblikk.
— Hvis du skal velge «din sang», hvilken sang ville det være?
— “Waterloo Sunset” med The Kinks fra 1967. En form for Hans Børlis hverdagsfilosofi, men med London som referanse. Kan ikke unngå “It’s All Over Now”, Stones 1964. Det var da jeg “slapp ut av tigerburet”. En ny verden åpnet seg. Gitarsoloen der følger meg livet ut!
Hva har påvirket deg?
— Slik jeg oppfatter deg, er du en person som ikke bare ser livet fra en vinkel, men derimot fra mange innfallsvinkler. Kan jeg få spørre deg om hva som har gjort deg slik, og kan du også fortelle litt om dine minner? Har for eksempel dine mange kulturreiser til fjerne himmelstrøk og møte med mennesker der påvirket deg?
Lorentz tar en liten pause før han forteller om sin kjære mamma som hadde borgerlig bakgrunn.
–Allikevel gjorde hun aldri forskjell på folk, sier han.
Lorentz husker at hun avskydde snobberi og jåleri. Hun var et forbilde for ham og mange andre. I ungdommen søkte Lorentz til flere miljøer, også de som ikke hadde peiling verken på Hamsun eller Dylan, husker han. Han satte pris på dem. -De hadde også sine kvaliteter sjøl om de drakk for mye og var rølpete i kjeften, smiler Moe!
Turene rundt på kloden har lært ham at vi mennesker er mye mer like enn vi ofte tror. Humor er et viktig kommunikasjonsmiddel på tvers av raser og religioner. Han har så mange gode minner så det er vanskelige å sortere.
— I og med at jeg har vært lærer, glemmer jeg aldri en ung, kvinnelig poesilærer jeg møtte på sommerkurs i USA førti år tilbake i tid. Jeg gikk opp i pausen og spurte henne hva hun mente om en spesiell Dylan- tekst. Jeg pratet i vei. Så ble hun plutselig stille og uttalte: – Nå blir jeg usikker. Vet du hva? Dette tror jeg du vet mer om enn meg! Et fantastisk ydmykt svar som ga sjøltillit. Tenk dersom norske lærere i gamle dager hadde vært så demokratiske og ikke alltid, fulle av arroganse og skråsikkerhet, dyttet på oss fasitsvar!
— I anledning ditt 75- årsjubileum er det noe du føler livserfaringen din har lært deg som du ønsker å formidle videre?
Lorentz Moe gir oss til sist et svar som de fleste av oss bør huske: – Ta vare på hverdagen. For oss på Skotterud bør det la seg gjøre. Mange blide, hjelpsomme mennesker, i banken, i butikkene, i rådhuset osv. Vis følelser. Ikke fortreng verken gledes- eller sorgtårer.
— Innse at du ikke lever evig. Stol på egne instinkter. Det går an å være følsom uten å bli sentimental. “Alt til sin tid”. “Livet består av perioder”. Disse to sitatene er gode leveregler. Statusjag og alle gjenstander/ting vi skaffer oss, betyr ingen ting når de alt kommer til alt. Livet går fort unna. Før vi får snudd oss, er vi jord, støv og luft. Med andre ord: I et større perspektiv er det lite å frykte. Snart er vi alle glemt!
