Hvordan skal dette gå? Vil hun dø nå?
Februar 2005: Mannen foran oss drev rutinert på med ultralyd-undersøkelsen. Dette hadde han gjort mange ganger før. Så reiste han seg og forsvant ut døra. Ikke lenge etterpå kom han tilbake og sa: «Dere må ta en tur innom barnelege Sivertsen».
Den lune, milde og erfarne karen i hvit frakk gikk rett på sak. «Det er Wilms tumor».
Wilms, hva for noe….
«Dere må inn på Ullevål»
Når?
«De står klare på barnekreftavdelingen nå og venter på dere», sa Sivertsen.
Overrasket. Sjokkert. Overrumplet. Uforberedt.
Hvordan skal dette gå?
Vil Sandra dø nå?
Datteren vår på fire år var kreftsjuk, en svulst på nyren snudde brått og brutalt livet vårt på hodet.
Noen timer senere på Ullevål sykehus: En overlege forteller oss hva som skal skje videre. Operasjon, cellegift og muligens strålebehandling.
Hodet og tankene er i kaosmodus.
Er det virkelighet?
Er det bare et mareritt.
Dessverre er det virkelighetens mareritt.
Er det begynnelsen på slutten?
Så kommer overlegen med opplysningen som gir oss håp om at dette vil gå bra: I 98 prosent av tilfellene blir pasienten helt frisk.
Det er livbøyen som kastes ut og som jeg griper begjærlig. Dette vil gå bra. Før jul vil Sandra igjen være frisk og sterk.
Eller?
De neste månedene er kort oppsummert: Operasjon, behandling, feber og sykehusinnleggelser på isolat. Midt i stormens øye er ei lita, tapper og etterhvert hårløs jente. Hun er gledelig ofte oppegående og i godt humør.
Det smitter over på storebror, mamma og pappa. Vi har også mange gode hjelpere rundt oss som er til uvurderlig støtte. Familie og venner er der når vi trenger dem som mest. Livet går videre, selv om det er noen merkbare dumper underveis.
Vi er heller ikke alene om å være i denne situasjonen. På barnekreftavdelingen møter vi mange i samme situasjon. Flere foreldre med barn som er langt sykere enn vår Sandra. Vi har ingen grunn til å sutre og klage. Her er det bare å stå så støtt som mulig i stormen.
Livet går videre, selv om det er noen merkbare dumper underveis
I disse månedene var det sjelden at firerbanden Fredheim var samlet. Innimellom jobba kona og jeg, og storerbror skulle ha et så normalt liv som mulig med skole, fotball og kompiser. Familien kunne ikke flytte inn på sykehuset. Det gikk jo selvsagt ikke. Det fantes ikke noe herberg.
Årets TV-aksjon vil rette på dette. Barnekreftforeningen skal etablere familiehus ved universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Da blir det mulig å opprettholde et så normalt liv som mulig, når den brutale sykdommen kommer snikende.
Vi tenker alle at, det skjer da ikke oss. Vi har smertelig fått erfare at slik er det ikke. Gi derfor et bidrag til dagens TV-aksjon. Er du ikke hjemme når Sandra (23) og de bøssebærerne kommer, er det bare å vippse, eller få betalt på annet vis.
Husk at alle monner drar.
Ha en frisk og fin søndag!
