Slik skal ikke gamle og syke behandles
En sjekk på direktesaldoen til Norges oljefond fredag morgen fortalte at butikken Norge akkurat da hadde 17 289 081 543 kroner på konto. Tallene betyr 17 tusen milliarder 289 millioner kroner. Eller snart 3 millioner kroner per innbygger. Et land med slike ressurser klarer likevel ikke å sørge for transporten av våre gamle og syke til behandling ved sykehusene. Måten pasienttransporten gjennomføres på i vårt distrikt for tiden er i ferd med å bli en gedigen skandale. Dette kan ikke våre sentrale politikere lenger sitte bare å se på.
Etter at forhandlingene om en ny transportavtale mellom det lokale taxiselskapet Taxi 03650 og de transportansvarlige ved Oslo Universitetssykehus (OUS) brøt sammen, kom det mange advarsler om det som ville skje etter 1.mars.
En drøy måned senere viser det seg at forholdene for de som trenger transport til og fra sykehus fra distriktet vårt er langt mer uverdige enn selv advarslene kunne tyde på. Nå må noen slutte bare å snakke, og besørge at det blir orden på transport-situasjonen for de som bor her.
For mange har snakket mye om dette i månedsvis. Det hjelper ingen ting for de syke som en etter en står fram og klager sin nød over et dysfunksjonelt transporttilbud. Og vi kan bare ane hva alle de som ikke orker å løpe til lokalpressen med sine utfordringer må igjennom. Skjønner de ansvarlige for dette ingen ting?
En helt vesentlig problemstilling med fraværet av en lokal taxi-løsning er et system (eller mangel på nettopp det) er at pasientene i økende grad skal måtte forskuttere sine pasientreiser. Det sier seg selv at et krav om at noen av våre mest sårbare skal legge ut for disse reisene, for etterpå å bruke tid og krefter på en refusjon det ofte tar ukesvis å få, ikke holder mål. De mest behandlingstrengende vil dermed måtte legge ut summer på mange tusen kroner – penger mange av de det gjelder ikke engang har.
Sier litt om OUS-ledelsens virkelighetsoppfatning
Da de ansvarlige i OUS først skulle prøve å forsvare nyordningen, klarte de kunststykket å formidle at bruk av kredittkort ville være en god løsning for mange. Da ville kredit-tiden gjøre at refusjonene nådde fram i tide. Det sier mye om OUS-ledelsens virkelighetsoppfatning at de i det hele tatt kommuniserte noe slikt. Mange av de eldre dette handler om har aldri hatt og vil aldri heller være i besittelse av et kredittkort.
Allerede er det klare signaler på at mange pasienter uteblir fra sin sykehusavtale som følge av transport-problemene. Det er både alvorlig og viser litt av konsekvensene av en situasjon som rett og slett ikke kan fortsette som nå.
Prisverdig nok har de lokale ordførerne i distriktet forstått alvoret i transport-problemene. De har organisert seg og opptrådt samlet i gode forsøk på å nå fram. Dessverre har det så langt kun ført til møter med lite konkret innhold og ingen gode svar fra de som burde ha hatt forslag til løsninger. Selv da saken havnet i Stortingets spørretime hadde ikke Helseministeren annet svar enn at dette skulle helseforetakene løse.
Noe bedre svar hadde ikke statssekretær Karl-Kristian Bekeng i ministerens departement senest i går da Mitt Kongsvinger ba om en ny kommentar. «Vi avventer nå om det kommer ytterligere tiltak før vi vurderer behovet for mer oppfølging fra vår side». Var hans svar.
I sine spede forsøk på å roe ned de rammede pasientene har OUS ved flere anledninger vært aktive utad, og gir inntrykk av de har forståelse for alle de som klager. Men når ordlyden i et leserinnlegg fra OUS-ledelsen for snart en måned siden blant annet var;» Vi må legge om hele konseptet for pasienttransport. Dette er en omstilling som krever tid, men som gradvis vil bli bedre.»
Gradvis bli bedre altså. Dette er rett og slett ikke holdbart, og det burde selv sykehusbyråkrater faktisk forstå. Varslene om hva som ville skje var mange lenge før sluttdatoen på avtalen med den lokale taxi-næringen gikk ut 1. mars. Den tiden burde OUS ha brukt til på finne løsninger som forhindret den situasjonen vi nå står i – ukevis etter at avtaleperioden gikk ut.
I går fortalte Regjeringen at den de neste årene skal bruke 600 milliarder kroner på å bygge opp Forsvaret igjen. De fleste av oss nikker og synes investeringer for å sikre vår framtidige sikkerhet kanskje er nødvendig og riktig. Men sett i lys av at vi faktisk ikke greier å få opp en transportløsning for å få fraktet våre syke og eldre til sine behandlings-avtaler på sykehus, så blir alle forsvarsmilliardene nesten litt pinlig å tenke på.
Pengene til en fungerende pasient-transport er ikke engang vekselsmynt i vår oljerikdom.
Men da må dette løses, og det må skje nå.
