Tar du signalene eller er det ikke ditt problem?

Med flere hunder i hus og som hundelufter går jeg mye tur med hund. Hunder av alle slag og størrelser. Hunder i hver ende av skalaen når det kommer til stabilitet og trygghet. Alle fantastiske hunder på sin unike måte.

Ofte lufter jeg mellom 10 og 15 hunder pr dag, og det er ikke til å unngå at jeg møter mange andre hunder med deres eiere. Mange er flinke til å respektere andres hunder og holde god avstand, mens andre kunne ikke brydd seg mindre og dundrer på, selv om jeg – synes jeg selv – bruker ganske tydelige signaler på at jeg ikke har ønske om en tett passering.

Hvorfor signalisere?

Grunnen til at jeg ikke ønsker en tett passering kan ha flere årsaker. Hunden jeg lufter kan ha smerter og ønsker ingen nærkontakt med andre, den kan ha en stor grad av usikkerhet av en eller annen grunn og finner andre hunder ubehagelig, eller det kan være så enkelt som at hunden jeg lufter har løpetid.

En annen grunn til at jeg ikke ønsker en tett passering, er at jeg leser på din hund at den ikke synes noe om å passere på kloss hold.

Hvordan signalisere?

Som sagt, så mener jeg selv at jeg er ganske god på å signalisere. Jeg viser tydelig at jeg har sett den jeg møter, ved å «overdrive» at jeg korter inn båndene på hunden(e). Jeg stopper ofte opp og ser an situasjonen og vurderer mulighetene for å unngå en tett passering.

Går jeg på en gangsti som går gjennom åpent landskap med god plass rundt meg, går jeg godt ut på siden og «åpner» veien for den møtende.

Går jeg på trange steder som f.eks boligfelt, oppsøker jeg gjerne innkjørsler eller hager til husene der, eller dersom det ikke er mulig, snur jeg og går tilbake samme veien som jeg kom, til jeg finner et egnet sted for passering og går på si der.

Jeg tenker jo at dette er ganske så tydelige signaler. Men like vel er det i mange tilfeller som å snakke til veggen eller fekte med armene foran blinde personer.

Eksempler på at motparten ikke har tatt signalene:

Jeg og hundene jeg lufter kommer gående på en smal sti i skogen, og møter en annen med hund. Jeg har ca 50 meter til en sti som går inn til venstre, den møtende har 75-80 meter frem. Det gir meg tid til å komme meg inn på stien og la de møtende passere uten at det blir en potensiell konflikt.

Vedkommende tok ikke poenget, og svingte inn samme sti som meg og kom gående etter, med det resultat at det hele bare ble en tullete passering, fordi jeg ikke skulle den veien men det skulle tydeligvis dem.

Jeg tenker jo at dette er ganske så tydelige signaler. Men like vel er det i mange tilfeller som å snakke til veggen eller fekte med armene foran blinde personer.

Hvordan kunne dette vært løst på en god måte? Slik jeg ser det, burde den møtende forstått at jeg svingte på si for å unngå et direkte møte, og fortsatt rett frem selv om vedkommende ikke skulle den veien, slik at vi kunne snudd og gått tilbake og fortsatt i den retningen vi hadde planer om. Vedkommende hadde ikke behøvd å gå mange skrittene forbi krysset for å ha gjort hele møtesituasjonen til noe langt hyggeligere enn det dette ble.

Jeg gjør jo ikke dette fordi jeg er redd for å møte andre hunder, men jeg gjør det fordi jeg har hundenes beste i tankene – skape en best mulig situasjon uten ubehag for dine og mine hunder.

Et annet eksempel er når jeg har parkert på en parkeringsplass, har gått turen og skal gå bort til min bil for å sette inn hundene. Før jeg kommer bort til bilen, kommer en annen og parkerer tett ved siden av. Vedkommende går ut av bilen og åpner bagasjerommet til to høyenergiske hunder uten bur eller bånd og skal til å slippe dem ut. Jeg ber vedkommende om å lukke igjen, til jeg får satt mine hunder inn i bilen. Jeg kunne vel like gjerne skutt opp en rakett i baken for jeg tror overraskelsen hadde blitt like stor.

Vedkommende lukket døren så vi unngikk å skape ubehag for hundene, så det gikk jo på en måte bra, men jeg undres over at ikke vedkommende tenkte på dette selv.

De gangene jeg benytter hundepark, så gjør jeg dette kun med egne hunder, eller hunder som mine hunder kjenner godt – aldri med fremmede hunder. For å unngå at fremmede hunder som ikke kjenner de jeg har med meg i parken skal komme inn, knytter jeg et leiebånd i porten slik at den «låses». Dette fordi jeg ønsker å signalisere at nå er parken i bruk.

Jeg så at mine hunder stakk raskt opp til porten, og det er et signal til meg at noen er på vei inn så jeg går etter. Joda, ganske riktig – der står en person med hunden sin og jobber med å få opp knuten på båndet mitt.

Mitt «ikke forstyrr» signal var åpenbart ikke tydelig nok. Nå skal det også sies at når jeg bruker hundeparken på denne måten med et «ikke forstyrr» signal, så legger jeg ikke beslag på parken. Jeg tar med meg mine hunder og går derfra med en gang noen andre ønsker å benytte den, selv om vi akkurat har kneppet av båndene.

For et par dager siden møtte vi en som var ute og gikk med 2 hunder. Selv hadde jeg med meg en hjelper og vi luftet til sammen 6 hunder. Vi kommer ut av skogen mot et område som åpner opp, og vedkommende med de to hundene stopper opp og står rolig akkurat der hvor stien/veien munner ut på den åpne plassen. Det skulle i teorien gå bra, for parallelt med stien/veien går en annen sti, så det går å komme seg rundt, uten et direkte møte. Vi tar derfor sikte på denne stien.

Når møtende person ser dette, begynner vedkommende å gå oss i møte. Raskt. Resultatet ble at vedkommendes hunder utagerte og mine hunder utagerte, fordi avstanden ble for liten i passeringsøyeblikket. Jeg undres igjen på hva det var som fikk vedkommende til å begynne å gå, i stede for å vente til vi hadde kommet godt inn på den parallelle stien.

Riktig avstand viktig for å få en god passering

Dette høres kanskje ut som bagateller og flisespikkeri for mange. Du tenker kanskje at «såpass får hundene bare tåle». Jeg er som du kanskje allerede har skjønt, ikke enig i den tankegangen.

Mine hunder er omgjengelig med svært mange, men ikke alle. De må være omgjengelige siden jeg benytter dem i jobben min både som figuranter og sosialiseringspartnere. For å få til dette, ligger det nitidig og selektivt arbeid bak. Jeg sosialiserer mine hunder med andre som utelukkende kan skape hyggelige assosiasjoner dem imellom. Dette har gjort at når det oppstår uheldige situasjoner, fester ikke disse seg så hardt som de ellers kunne gjort. Men, dette er mine hunder.

Dette høres kanskje ut som bagateller og flisespikkeri for mange.

Jeg vet ingenting om din hund. Ofte lufter jeg hunder som ikke er mine egne, men som jeg etter hvert har lært meg å kjenne gjennom mange gode turer. Jeg vet hvilke avstand de behøver for å føle seg trygge i en passeringssituasjon. Men hva med din hund? Jeg har ingen forutsetning for å vite hvilken avstand din hund trenger for å få til en god passering.

Like lite som jeg ønsker å skape en ubehagelig møtesituasjon for den hunden jeg lufter, ønsker jeg heller ikke å skape en ubehagelig situasjon for din hund. Vi mennesker kan godt tenke at 2 meter eller 5 meter får være god nok avstand i en passering. Men hva hvis hunden trenger 25-30 meter for å få en god passering? Det er faktisk hundene som bestemmer hvilke avstand de trenger, ikke vi mennesker.

Selvsagt kan man jobbe ned avstanden hunden trenger slik at man på sikt kan ha gode passeringer på smale veier, men det krever langsiktig og tålmodig jobbing, og tiden man trenger for å få dette til, vil variere fra hund til hund.

Det jeg ønsker meg for fremtiden er hundeeiere som viser litt mer hensyn og forståelse for andres hunder i tillegg til sin(e) egne. Det er faktisk en del mennesker der ute som gruer seg for å gå på tur med hundene sine fordi de opplever dem som «problemhunder». Hvis andre hundeeiere i tillegg skulle slenge til dem en negativ kommentar, tilføyer vi bare ytterligere en byrde for denne personen.

Tenk deg om: Hvordan ville en møtesituasjon oppleves dersom du valgte å gi en møtende ekvipasje god avstand og vise at du har tatt signalene som har blitt sendt ut?