Vant over kreften for andre gang
For ett drøyt år siden ga legene Elisabeth Lind (52) dødsdommen. Nå er hun kreftfri.
– «Du vet at du ikke overlever?» sa legene til meg. Jeg svarte at jeg var klar over det, men sønnen min og jeg hadde allerede gjort en avtale om at helt fram til den dagen jeg ligger der, så skulle vi leve livet normalt, forteller Elisabeth Lind.
Elisabeth vokste opp på Magnor, men er bosatt i Arvika i Sverige. Når Mitt Eidskog besøker henne en dag midtveis i november er leiligheten pyntet til jul, og mesteparten av julebaksten er allerede unnagjort.
Hvis hun får klarsignal fra legene er hun ikke lenger i landet i julen, men sitter i sydligere strøk i påvente av våren.
Blanke ark
18. desember 2020 ble Elisabeth diagnostisert med uhelbredelig kreft på tårekjertelen. Det er en svært sjelden type kreft, som kun rammer en til to av én million mennesker i verden.
Kreften kan spre seg til fem forskjellige steder, men man vet aldri når eller hvor den kommer. Da kreften hadde spredt seg til lårbeinet i 2022, fikk Elisabeth i utgangspunktet beskjed om at hun ikke kom til å overleve.
I 2023 opererte Elisabeth vekk 18 centimeter av lårbeinet, inkludert hoftekula, og fikk satt inn en protese. Det høyre øyet mistet Elisabeth i januar i år, og hun har fått øyeprotese. Til sammen har hun blitt strålet hele 52 ganger. Det er nesten maks av hva som går an.
– Det var nesten så jeg ikke overlevde den siste runden. Det var en tøff omgang, og det var nesten så strålingen tok livet av meg. Det var så smertefullt og tøft at jeg ringte ei venninne og sa at jeg ikke kom til å klare det. Men i dag er jeg oppe og går mer eller mindre uten hjelpemidler, jeg er i live, og jeg har slått kreften, sier hun med et stort smil.
Til tross for alt det har kostet og hvor slitsomt det har vært, ser Elisabeth på det hele som en kjempestor seier.
– Livet er tøft for noen, men du velger selv hvordan du vil ha det. Om du velger å ha et bra liv og gå igjennom det med et smil, og takle det som det kommer. Det er uansett alltid en morgendag med blanke ark.
Hun sender varme tanker til alle som har mistet noen i kampen mot kreften, og hennes eget utgangspunkt nå er det samme som før operasjonen. Det er 85 til 90 prosent sjanse for at kreften kommer tilbake, men Elisabeth lever for resten av de 10 til 15 overlevelses-prosentene.
– Ingen vet om og når jeg skulle få kreften tilbake. Jeg er veldig glad for at jeg har klart å overvinne den enda en gang til, og hadde det ikke vært for sønnen min, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Og det er det jeg kjemper for. Å fortsette å være her for han. Han er snart 28 år, men han kommer alltid til å være ungen min. Det er vi to alene som har fått meg gjennom dette, og det er jeg veldig stolt av. Ingen andre har stilt opp og tilbudt seg å hjelpe underveis.
Energibombe
Elisabeth har vært vant til å både jobbe og være aktiv helt siden barndommen. Derfor har det også vært en plage for henne å måtte være så mye i ro hjemme.
– Men heldigvis ble jeg tipset av søsteren min om å prøve diamantmaling, sier hun og henter fram noe av det hun har laget, og skal lage.
– Du blir helt hekta når du først starter. I hvert fall så ble jeg det, sier hun lattermildt.
I tillegg har hun en treningsmaskin og noen vekter, for å holde seg i form og trene seg opp.
– Jeg finner på mye rart, egentlig. I går ommøblerte jeg i stua, sier den energiske damen, som om hun aldri bare for noen måneder siden kjempet sitt livs største kamp mot dødsdommen.
– Målet mitt er å bli frisk, egentlig! Hvis jeg kan gå uten krykker neste år, komme meg ut i skogen, gå på stranda og bade, så har jeg gjort noe legene sa jeg aldri skulle gjøre. Og jeg er laget sånn at ingen kan si til meg at dette kan du ikke mer, for da må jeg jo bare klare det. Jeg ser på det som en utfordring, rett og slett.
Men noe hun aldri kommer til å kunne gjøre igjen, er å hoppe eller løpe.
– Så da må jeg finne noe annet i stedet. Ingenting er umulig før man har prøvd!
Norge i sitt hjerte
Elisabeth beskriver seg selv som 100 prosent norsk, og er definitivt ikke et inne-menneske. Når hun var liten konkurrerte hun i langrenn, og blir av venner omtalt som «sola fra Eidskog».
– Jeg elsker å være ute i naturen. Inne kan jeg være når det regner. I hjertet mitt er det Norge som er hjemme, ikke Sverige. Jeg er kanskje nesten litt for positiv for enkelte mennesker, men jeg prøver å leve et positivt liv. Jeg har ikke lyst til å gå enda, og jeg kjemper for å leve. Vi har alle ei klokke, og vi har alle vår tid her i verden, sier Elisabeth, og forteller at hun nettopp har mistet to venner på kort tid.
– Det skjedde brått og uventet. De var kjærlige mennesker som skulle fått lov å være her lenger. Selv sitter jeg her fortsatt og har overlevd to ganger. For meg er det en litt ubeskrivelig følelse. Livet er urettferdig. Men jeg er ikke ferdig, sier hun, og har store planer om å komme seg tilbake i arbeidslivet igjen så fort som mulig.
I tillegg lever Elisabeth også for å hjelpe andre. Hun donerer bort både pant og klær, og er villig til å gi bort møblene sine om det trengs.
– Det er nok dette jeg er her for. Å være glad, positiv og å hjelpe folk. Hvis det skulle bli nødvendig, så gir jeg bort det siste jeg har, avslutter hun.
