Med engasjement for bygda si

I flere år har Marianne Rundgren ledet Eidskog bygdekvinnelag gjennom dugnader og arrangementer. Frivilligheten har ført henne på lange reiser til nye kontinenter, men det er bygdelivet som står aller øverst.

På Bøndenes hus på Skotterud er lokalet dekket til bursdagsselskap. Gavebordet blir hentet frem fra boden og ballonger blir blåst opp. Marianne Rundgren finner frem litt ekstra tørkepapir og plasserer det på kjøkkenet slik at selskapet skal ha alt de trenger til den store festen.

– Det har vært stille her i sommer, forteller Marianne. Men nå begynner det å skje ting igjen.

Lederen i Eidskog bygdekvinnelag sitter med nøkkelen til det store huset, men hun gir den med glede bort slik at lokalet blir brukt av befolkningen i kommunen.

Marianne vokste opp i Gjøvika sammen med familien sin, og som barn tok hun gjerne veien gjennom skogen for å komme seg på skolen. I dagboken hennes fra den tid står det skrevet «Marianne, Marianne over skogen gå for å skolen nå». Og til skolen gikk hun. Ved både realskole, husmorskole og handelskole bygget Marianne kunnskaper til arbeidslivet.

Som voksen utdannet hun seg til helsefagarbeider og jobbet lenge i hjemmesykepleien i Eidskog kommune. Hun forteller at hun likte seg godt i jobben, men bestemte seg for å ta en videre utdannelse innen helse og sosialfag. Med dette som grunnlag arbeidet hun på fengselet i flere år, der hun underviste i renhold og matfag.

– Jeg jobbet både på Kongsvinger og på Bruvoll, forteller hun. Og det ble en fin avslutning på arbeidslivet det.

Selv om Marianne nå er blitt pensjonist ligger hun ikke på latsiden. Hun besøker fortsatt de innsatte ved Kongsvinger fengsel sammen med visitortjenesten. Hos Røde Kors er hun med som frivillig i våketjenesten. Hun er også medlem i Odd Fellow i Kongsvinger kommune og stiller som kirkevert i Magnor kirke, men mye av tiden brukes også som leder og medlem av Eidskog bygdekvinnelag.

Engasjement for bygdelivet

Marianne meldte seg inn i bygdekvinnelaget allerede som 21-åring. Avgjørelsen ble nokså naturlig når både moren og faren hadde vært aktive i bygdekvinnelaget og bondelaget i mange år.

– De var begge med å bygge Bøndenes hus her på Skotterud når jeg var barn, forteller hun. Byggeprosessen startet i 1962 og sto ferdig i 1967. Det meste ble gjort på dugnad.

Selv meldte hun seg inn når hun bodde i Solør. Der fikk hun med seg gode ideer og tradisjoner som hun også tok med seg når hun flyttet tilbake til Eidskog.

– Jeg husker at de hadde blomsterauksjon, forteller Marianne. Når jeg flyttet til Eidskog foreslo jeg at vi skulle prøve noe lignende, og blomsterauksjon holder vi fortsatt på med den dag i dag.

Eidskog bygdekvinnelag har per dags dato 119 medlemmer. Alderen spenner seg fra 30 til 90 år, og all kunnskap fra både gammel og ung blir tatt i bruk. Marianne forteller at de unge gjerne vil lære tradisjonsmat fra den eldre generasjon og at kunnskapen om lefse-steking og sylte-laging er blitt ført videre til den yngre garde.

I år er det Mariannes fjerde år som leder i bygdekvinnelaget. Hun var med i styret i mange år før hun fikk ledervervet, men Marianne ser ikke seg selv som en sjef.

– Jeg er ikke så veldig glad i å lede, jeg liker å sjaue. Jeg vil helst være med i grupper å sjaue, ler hun.

I 2022 ble Marianne tildelt prisen Årets Ildsjel av Hedmark bygdekvinnelag. På generell basis er det et medlemsfall i norske bygdekvinnelag, men Marianne fikk prisen for jobben som var gjort i Eidskog for å rekruttere unge nye medlemmer. Selv liker ikke Marianne å sette seg selv først.

– Jeg er ikke så glad i skryt. Ikke personlig, sier hun. Jeg gjør det ikke for meg selv. Da kunne jeg ha jobbet i stedet. Jeg gjør det fordi jeg har et sosialt engasjement for bygda mi.

En reise rundt i verden

Gjennom bygdekvinnelaget har Marianne vært en av flere bygdekvinner som har fått muligheten til å besøke andre kulturer. Tidlig i 2023 pakket hun kofferten da Norges bygdekvinnelag, i samarbeid med utviklingsfondet, tok turen til Guatemala. Her skulle de besøke kvinner som hadde måtte bosette seg i landets høye fjellområder.

Marianne forteller om en landsby med harde kår. Lokalbefolkningen hadde blitt fordrevet opp i fjellene da internasjonale plantasjer tok over store deler av de flate jordmarkene. Inntektene var lave og arbeidsdagene farlige for dem som valgte å jobbe på plantasjene. Mange av kvinnene ble derfor igjen alene i fjellene og måtte lære seg å ta vare på seg selv og hverandre.

Marianne viser bilder av kvinner ikledd vakre, vevde klær i fargerike mønstre. Geiter og høner som trasker rundt røde hus bygget av leire, og bilder av de guatemalske og norske kvinnene som jobber sammen med mat og håndarbeid.

Målet med turen var å lære, og lære bort, kunnskap om dyrkemetoder og tradisjonell mat og håndverk. De guatemalske kvinnene lærte hvordan man lagde potetlefser og de norske bygdekvinnene lærte å lage tortillalefser. De guatemalske kvinnene hadde allerede teken på både hekling og veving, men strikking kunne nordmennene gi en god innføring i.

– Det kan ikke beskrives. Det var en så fin tur, forteller Marianne.

Fra turen fikk hun også med seg melonfrø. Disse har Marianne plantet i hagen på Skotterud, og følger spent med på om den norske sommeren greier å gi henne noen søte meloner.

De norske bygdekvinnene tilbrakte to uker i det sør-amerikanske landet. Planen er å reise tilbake og møte kvinnene i landsbyen igjen.

– Vi skulle ha reist i år, men det har vært valg i landet og det er blitt en del uro. På grunn av sikkerheten turte de ikke arrangere noen tur i år, forteller Marianne.

Andre turer opp gjennom årene har det imidlertid blitt. I 2019 dro representanter fra Norges bygdekvinnelag til Melbourne i Australia for å delta i en stor kongress holdt av ACWW (Associated Country Women of the World). Kvinner fra hele verden samlet seg til konferanse over flere dager der foredrag, diskusjoner og underholdning sto på agendaen. Konferansen startet med en felles introduksjon av alle landene som var representert.

– Da kom vi inn omtrent som i OL, med flagget foran, forteller Marianne. Og Norges flaggbærer hadde selvfølgelig på seg bunaden sin på åpningsseremonien.

Marianne og søsteren hennes var begge med på konferansen. Der hørte de blant annet på foredrag fra andre nasjoner og deres satsinger på vannprosjekter, skoleprosjekter og jordmordprosjekter.

Da konferansen var ferdig bestemte søstrene seg for å utforske resten av Australia sammen med Mariannes datter og nevø. Turen avsluttet med å besøke den hellige Ayers rock og det store barriererevet langs Australias østkyst.

– Hvis noen sier vi reiser i morgen, så blir jeg med, ler Marianne.

Samarbeid er det viktigste

Siste økt av sommeren bruker Marianne på hytta sammen med familien, men til høsten starter foreningslivet på nytt.

Sammen med bygdekvinnelaget vil Marianne fremme mattradisjoner, nøysomhet og å bruke de resursene vi har. Hun skryter av sine over 100 medlemmer og setter stor pris på den varierte kompetansen.

– Jeg har veldig gode folk i styret og rundt i laget som bidrar. Det er mange fine ressurspersoner, forteller hun.

Flere flinke medlemmer står på ønskelisten og Marianne håper at de unge også vil møte opp på møter og arrangementer fremover.

– Jeg har veldig troa på at vi må samarbeide om ting. Det er ikke flere folk i Eidskog enn at vi må samarbeide. Så da er det ingen vits i å sloss om medlemmer. Er du medlem her eller der spiller ingen rolle. Hvis du kan samarbeide er det det viktigste, sier hun.