Den siste utposten mot Sverige

Komfortable senger, utmerket mat og internasjonale gjester. Slik var vertshuslivet på Magnor.

I kveldingen en augustdag i 1799 kom den 33 år gamle Thomas Malthus med sitt følge ridende mot Magnor. Tidligere på ettermiddagen hadde det vært kraftige regnbyger, men nå var det bare duskregn. Den britiske samfunnsøkonomen var i Norge for å utvikle sine teorier om befolkningslære. Etter et besøk hos fogd Frederik Thaarup på Lier gård ønsket han å jakte, og etter forslag fra sin følgesvenn Niels Quist Lasson, siktet de seg inn på den siste utposten i Norge. Lasson var for øvrig utdannet i London og jobbet for Bernt Anker.

«Vertshusholderen var på jakt da vi kom, og ettersom rom og senger var belagt til trengsel, var vi på nippet til å oppgi håpet om å få losji,» forteller Malthus i sine reiseberetninger.

Det var svensker som unngikk kreditorene sine på andre siden av grensen som hadde opphold på vertshuset. Heldigvis kom verten tilbake og tok grep.

«Da vår tjener fortalte ham at vi var storfolk, sendte han uten større formaliteter de arme svenskene ut på et høyloft og ga oss deres værelser, hvor vi fikk litt aftensmat ferdig til herr Lasson kom ved halv-ellevetiden.»

Vertshusholderen var sannsynligvis Svend Bay, som hadde overtatt Rasta eller Torkelsby som den også het tidlig på 1780-tallet.

«Han minnet sterkt om en gammel engelsk skogvokter,» forklarer Maltus og forteller at vertshusholderen hadde mistet en hund, sannsynligvis drept av en villkatt. Vi får tro det var en gaupe som lusket i nabolaget.

Vertshuset på Magnor Rasta

Magnor er den siste gården langs Kongeveien før du kommer til Sverige. Her kom Olav den Hellige fordi på tusentallet, mens pilegrimene hvilte her på vei til Nidaros noen århundre senere.

Under Hannibalfeiden på 1640-tallet ble det oppført skanser både ved Magnor gård og ved Magnor bru. Her har det sannsynligvis ligget et vertshus langt tilbake i tid, men navnet Rasta dukker først opp i skriftlige kilder midt på 1700-tallet. På denne tiden ble grensen mellom Norge og Sverige, som ble fastsatt på 1200-tallet, flyttet vestover. Dermed ble Magnor bru liggende i Eda.

Når Malthus ankom vertshuset på Magnor Rasta vanket det nok både kjøtt, grønnsaker, flatbrød, vanlig brød, smør, ost og annet godt. De solgte også øl, brennevin og tobakk til reisende. Sesongen avgjorde hva som var tilgjengelig.

«En utsøkt del av middagen var en rikelig forsyning av gode jordbær med fløte. Jeg tror jordbærene er større og finere enn våre,» sier Malthus.

Selve jaktturen gikk ikke all verden, men han fikk et innblikk i lokale forhold og noen skikkelige røverhistorier med på kjøpet.

«En mann i nærheten av Kongsvinger skyter hver vår fire, fem bjørner før de kommer ut av hiet. Det er mye flere ulver, og de gjør mye større skade, men det finnes ingen vellykket måte å fange dem på,» forteller han sine lesere.

Dette året hersket det nød i grenseområdene på grunn av mislykkede avlinger på svensk side. Det var spesielt blant skogfinnene, og mange måtte livnære seg på barkebrød.

Etter to dager reiste Malthus og følget videre inn i Sverige.

«Passene våre ble kontrollerte ved Magnor Tull, omtrent en halv mil inn i Sverige.»

Thaarup selv beskrev vertshuset som «tålelig» og ikke «godt», men så beskrev Malthus fogden som en dårlig akademiker, men god vert. Vi har alle vårt.

Handlet mat på markedet

Trafikken langs Kongeveien var da som nå internasjonal. Malthus hadde reist fra Jesus College i Cambridge sammen med vennene William Otter og Edward Daniel Clarke, samt Clarkes 19 år gamle elev Cripps. De skilte tidlig lag, men Clarke kom samme rute noen måneder senere. Først var han innom markedet på kirketorget i Kongsvinger.

«Vi kjøpte her ryper og annen fugl, foruten hvitt brød og pepperkaker. Mennenes klesdrakt var uvanlig, fordi den var så ensartet: frakkene var laget av hvitt klede og kantet med rødt, ermene hadde røde oppslag. Hodeplaggene bestod av rød lue. Mange av mennene var allerede godt påseilet, og enda var det tidlig på formiddagen,» beretter han.

På sin ferd gjennom Norge hadde Clarke og venner spist mye godt. Han beskriver gammelost i lovende ordelag.

«Folk er meget glad i den. Den minner om god gammel Cheshire-ost, men er uten stram smak. Noen ganger blir den lagret i ti år før den settes på bordet. Den lages av kjernemelk som blir tilsatt gjær,» forklarer han.

De fikk ofte servert ulike typer brød, inkludert flatbrød og kavring, egg, smør, byggrynsgrøt og surmelk. Til middag var det fisk, kjøtt, poteter og øl – som i følge Clarke nesten alltid var surt. På grunn av markedet noen mil vestover var det lite folk på veien i Eidskog.

«Magnor er et underlig sted som består av noen trehus som klynger seg sammen innunder en ås.»

De fant ingen i vertshuset, og reiste videre til et lite hus.

«Der lå det en gammel kone til sengs. Hun hadde vært sengeliggende fra hun var ni år gammel, nå var hun 69. Vår vert var hennes nevø.»

Her reiste også Clarke inn i Sverige.

Hans Christian Bay overtar

I 1801 var proprietær Hans Christian Bay gjestgiver på Magnor. I noen år leide han ut vertshuset til svogeren Abraham Gylling, men med Napoleonskrigen tok det slutt i 1809. Kammerherre Rosenkrantz mente svenske Gylling hadde forringet gården, som hadde fått store skader etter krigen året før. Svenske soldater hadde også ødelagt jorda for å bygge jordhytter.

I opptakten til kampene mellom svenske og norske styrker i august 1814 var det flere festligheter på vertshuset, der norske og svenske offiserer møttes. Formålet var å skaffe etterretning. Det ble drukket tett, og en gang hadde to norske offiserer, Engelhart og Ræder, med stort besvær fått plassert en svensk major i en bredslede forspent med en hvit hoppe. Engelhart hentet en stor punsjbolle fra bordet ut til sin svenske venn for en avskjedsslurk.

«Ja, väl – nu skola vi – ta mej tusan – dricka til mären blir svart,» sa svensken og tømte bollen.

Herman Bay var en av sønnene til Hans Christian Bay og løytnant i den norske hæren. Han og faren bidro sterkt til å samle informasjon om svenskene. Etter at oberstløytnant Krebs og de norske styrkene hadde jaget general Gahn og hans tropper mot Sverige brant svenske soldater på flukt fra nordmennene Magnor Rasta i august 1814.

Livet etter brannen

Etter krigen i 1814 forsøkte Hans Christian Bay å kjøpe hele Magnor, siden han hadde leid gården av godseier Marcus Gjøe Rosenkrantz. Saken gikk helt til høyesterett, og Bay fikk skjøte mot 2000 riksdaler. Far og sønn Bay fikk begge merke at de hadde motarbeidet svenskene i 1814. Noen år senere ble Herman mishandlet på en reiste til Sverige. Han ble så skamslått at han slet med hukommelsen og brukte lang tid på å komme seg. Han forble i militæret og gikk av i 1857. Stortinget satte ned pensjonen hans, og han måtte klage for å få den tilbake.

Da Hans Christian Bay gikk bort i 1829 overtok hans tredje kone, Ingeborg Dorothea, gården. Gjennom ulike handler som blant andre inkluderte prokurator Jonas Lie endte Rasta hos Amund Amundsen. Den ble i slekten hans frem til vår tid.

Magnor Rasta med tilhørende vertshus og skysstasjon lå midt i det som er Magnor sentrum i dag, ikke langt unna bensinstasjonen. Eiendommen strakk seg helt til grensen mot Sverige og fulgte Vrangselva og den wingerske kongevei. Fortsatt ligger det mange vertshus langs den gamle Kongeveien, og historien sus blåser i furukronene.

Kilder:

The travel diaries of Thomas Robert Malthus

Travels in various countries of Europe, Asia and Africa. Part 3: Scandinavia. 1, Edward Daniel Clarke

Eidskog bygdebok bind 5, Jorunn Ingrid Engen

Kongsvinger festnings historie: Krigsårene 1807-1814, Per Erik Rastad

Fredsriket, Hans Lindkjølen

Den Norske Rigstidende, lørdag 11. oktober 1817

Takk til Hans Petter Børrud