– Bilene er til for å brukes

Etter å ha kjøpt sin første Volvo PV som 15 åring, har det egentlig alltid vært Volvo for Tor Solbergseter.

Avisa har avtalt å møte Tor Solbergseter på bygdetunet på Austmarka. Været kunne ikke vært bedre for en dag der vi skal snakke om bil og bilinteresse. Sola skinner i den svarte lakken og på de krummede detaljene på hans Volvo PV, modell 1962 som står parkert foran de gamle bygningene.

Tor kunne kunne ha kommet med en Amazon eller en P1800 som også står i garasjen hjemme på Tangen ved Møkeren. Men på oppfordring fra avisa har han tatt ut PVen som har en helt spesiell historie vi skal komme tilbake til litt senere.

Bilinteresse

– Men først må vi vite litt mer om hvor bilinteressen stammer fra.

– Det begynte da jeg kjøpte min første PV som 15 åring. For det var jo litt stille inne på skogen, så det gikk liksom an å ha bil litt tidlig. Og da var vi og kjørte litt på isbaner som naboer hjalp til med å måke opp og det ble også litt kjøring på noen skogsveger, forteller han og fortsetter:

– Det var slik det var. Vi lærte vel å håndtere bil, men vi kunne nok ikke alle trafikkreglene, men det kom etter hvert det også, sier han og ler.

Rent tilfeldig ble Tor sin første bil en Volvo PV, og det har også farget hans bilinteresse siden.

– Det var en kollega av meg på Esso Lindberg i Brugata som hadde en PV til salgs og da kjøpte jeg den. Men det kunne like gjerne vært en folkevogn og da hadde det kanskje stått folkevogner i garasjen min i dag, forteller han.

Den første Volvoen hadde han bare i ett års tid, for som 16 åring var han gammel nok til å kjøre moped og da ble det handlet en Tempo hos Brødrene Tomteberget.

Men bilinteressen ble ikke lagt på hylla. Før Tor var fylt 18 år hadde han og kameratene ved Møkeren brukt opp minst åtte biler.

– Vi var og kjøpte billige bruktbiler som stod rundt omkring hos bilforhandlerne og som vi raste rundt på skogen med, og på de aller dårligste vegene det gikk an å komme seg frem på, mimrer han.

Men sine aller første minner av biler kom mange år tidligere. Som liten gutt i 1959 fikk han for første gang se mange biler på Finnskogvegen.

– Jeg og mor mi gikk til Tangen der besteforeldrene mine bodde, og på den tiden var det ikke hver dag at vi så biler. Men på vegen hjem på kvelden møtte vi en masse biler som kom med ett minutts mellomrom. Da ble jeg redd alt sammen og mor måtte følge meg på skaren inne i skogen cirka 10 meter utenom vegen. Men jeg husker enda i dag at jeg så både Opel Olympia og en tøff Citroen DS 19, så det sådde nok et rally-virus i meg tror jeg.

Bilene Tor møtte på i 1959 var deltakerbiler i Rally Viking som kjørte på Finnskogen.

Et hjerte for Volvo

– Men tilbake til Volvoene, du har hatt noen av dem gjennom årenes løp.

– Jeg har restaurert 35 Amazoner, PV’er, P1800 og Duetter de siste 40 årene. Jeg er ingen pedant og driver ikke med pirk. Jeg har alltid restaurert bilene til det jeg kaller bra bruksskikk. Jeg syns det skal være noenlunde ordentlig, men det skal samtidig kunne brukes.

– Og bruke bilene dine det gjør du. Du hadde en veldig spesiell Volvo 245 som jeg er sikker på at mange reagerte på at du lasset opp med ryddesag og motorsag og dro til skogs med.

– Ja, men det var arbeidsbilen min det. Og nå står den polert og fin på Bilia på Kongsvinger og brukes som verkstedbil og kundebil, og har et godt liv der.

– Når du ser tilbake på alle bilene du har restaurert, er det en du har kvittet deg med, men som du gjerne skulle hatt stående i garasjen?

– Det må være den siste Volvo Duetten jeg restaurerte for fem år siden. Den var nærmest prikkfri. Jeg plukket den helt ned og bygde den opp igjen. Den hadde bare gått 9600 mil, så den var i utgangspunktet veldig bra. Det fantes ikke rust på den, men den havnet i Aurskog og så vidt jeg vet har den stått som utstillingsbil i et bilpleiefirma der siden, sier Tor og fortsetter:

– Duetten er en veldig god bil å kjøre og den burde Volvo fortsatt produsert i dag, for det er en veldig praktisk bil.

Volvo PV

Tors første bil var altså en PV og det er en PV han har tatt med seg til treff med avisa. Volvo PV 544 kom på markedet i 1958 og erstattet da forgjengeren 444 som hadde vært i salg siden 1947.

– Karosseriformen på PV’en har holdt seg relativt lik fra 444 kom i 1947 og til produksjonen av 544 stoppet i 1966. Den eneste forskjellen er at de første hadde delt framrute, noe som forsvant på slutten av 1950-tallet. Det ble også gjort noen forandringer på baklyktene og parklyset foran og noe småtteri med pyntelister her og der, men selve formen er tilnærmet lik hele veien.

Modellen ble gjennom produksjonsårene levert med tre ulike motorer.

– Først var det B4b, så kom B16 og så kom B18 i 1962 som min utgave har. Også fikk du den som sportsutgave i tillegg med to forgassere som brukte litt mer bensin. Bilen har cirka 75 hestekrefter, men holder godt følge i trafikken.

Kjøregleden med en slik bil er stor, og Tor forteller om mange blide mennesker når han lufter den 63 år gamle bilen.

– Det er skikkelig moro å kjøre med den, spesielt i Sverige for den vekker så mange minner hos mange svensker. Og hva er det man sier om svensker igjen, enten er de laget i en PV, eller så har de vokst opp i en PV eller Amazon, så det er mange minner i disse bilene.

Lokal bil

Tor har vært eier av den svarte PVen i tjue år og har ingen planer om å bytte den ut.

– Den kommer jeg til å beholde til jeg må levere inn førerkortet, og da får jeg se om noen i familien vil ta den med videre.

Tors PV har en helt spesiell historie. Helt siden den ble solgt ny i 1962 så har bilen hatt tilhold i Glåmdalsdistriktet.

– Den ble kjøpt ny av en vestmarking i 1962. Og det var en nøye kar som blant annet alltid hadde med seg olje i bilen slik at han kunne stoppe og ta oljeskift nøyaktig på kilometeren når det var på tide med oljeskift.

Bilen er heller aldri vinterkjørt og ble pakket godt inn i garasjen vinterstid.

– Om vinteren så ble bilen parkert i en garasje på Skotterud, der en lokal mekaniker gjorde den vinterklar. Bilen ble jekket opp og satt på pæler. Så ble bilen smurt inn i en slags vaselinolje og stod der til neste vår, da den ble klargjort til 1.mai, forteller Tor og fortsetter:

– Bilen ble kun kjørt på skyfrie dager, og det sies at om det var tomt for melk og brød i kjøleskapet og det regnet så fikk kjøleskapet være tomt, for eieren reiste ikke ut med bilen i regnvær.

Gunnar Hagerud

I 1984 ble bilen kjøpt tilbake av Kongsvinger Bilco for samme summen som vestmarkingen hadde betalt for bilen ny i 1962. Da hadde bilen bare gått rundt 3200 mil.

På Kongsvinger Bilco ble bilen overhalt og kjørt litt av et kjent navn innen bil og bilsport.

– Ja, Gunnar Hagerud brukte bilen litt. Han var jo Volvo-mekaniker i nærmest all sin dag. Først kjørte han løp med motorsykkel også begynte han å kjøre billøp med Volvo PV og var topp tre i baneløp under hele 60-tallet og litt inn på 70-tallet. Han konkurrerte mye mot blant andre Trond Schea. Også var han en enormt flink motorgubbe. Han trimmet Volvo-motorer bedre enn folket på Volvo-fabrikken klarte, så han måtte jo til Gøteborg for å lære dem hvordan det skulle være, forklarer Tor og fortsetter:

– Alltid like kald og rolig og med en egen sleng i høyrearmen, om det var noe han hadde fått av å ha girt så mye med de lange girstengene i PV, det vet jeg ikke. Og alltid med en Blue Master i munnviken, det var litt av en gubbe.

I 2005 fikk Tor muligheten til å kjøpe den svarte PV-en og siden har den vært en fast følgesvenn som han ofte er å se i på vegene rundt om i distriktet eller på et eller annet Volvo-treff.

– Om du en dag skulle vinne topp-premien i lotteriet og du kan handle bil på aller øverste hylle. Er det en bil, gammel eller ny, som du kunne ha tenkt deg da?

– Ja si det, Det er klart de fleste som er bilinteresserte har vel alltid hatt lyst på en Porsche 911. Men dit kommer man nok aldri. Men jeg har kjørt en og dem er mye finere å se på enn å kjøre med, i hvert fall de gamle. Upraktiske å kjøre med når man skal inn til 7-torpsrunden er dem også, sier Tor Solbergseter og ler.

Se flere bilder: