Kripos-Geir legger ned jakten etter 30 år

Etter et hundretalls drapssaker og nærmere 30 år i Kripos, avslutter Geir Hansen (59) jakten på mordere. – Jeg lukker en dør, og åpner en ny, sier han.

Det er ikke uvanlig at barn drømmer om å bli politi når de blir voksne. Men dette var ikke i Geir Hansens tanker da han løp rundt i Skriverskogen og Hexumløkka på jakt etter kamerater å spille fotball med. Det var nemlig fotballproff som var den store drømmen til Lille-Geir, som han fortsatt blir omtalt av barndomskameratene. Kallenavnet fikk han for at vennene enkelt skulle skille mellom han og den ett år eldre kameraten og navnebroren Geir Hanssen – som naturlig nok ble Store-Geir.

Prøvespill for Fulham

– Oppveksten i Kongsvinger og Skriverskogen minnes jeg som en fantastisk tid. Vi var en fin gjeng med kamerater som alle var glad i å spille fotball, forteller han.

Geir viste raskt sitt fotballtalent, og drømmen om å bli fotballproff levde lenge. 18 år gammel fikk han debuten for A-laget til KIL, i det som var klubbens første sesong i Eliteserien. Og han scoret like godt i sin første A-lagsskamp da han kom inn som innbytter for Erik Nystuen, og fastsatte sluttresultatet til 4-0 i cupkampen mot Lyn. I 1984 og 1985 var han i A-lagsstallen og fikk sine første kamper i Eliteserien, etter å ha debutert om Viking med Erik Thorstvedt i mål.

– Jeg trodde seriøst at jeg skulle bli fotballproff. Erling Engebråten ordnet prøvespill for meg i Fulham, hvor jeg var i to uker. Men der ble jeg testet og funnet for dårlig. Tilbake i Kongsvinger traff jeg barndomskompisen min, Harald Skjønnsfjell, på utestedet Bukken. Harald hadde nettopp kommet inn på politiskolen og sa at politi var noe for meg.

Geir fortalte dette til sin far, Harry Hansen, som var en nøktern fyr som jobbet for Luftforsvaret på Vardåsen.

– Tja, hvorfor ikke, husker jeg far min sa. Da søkte jeg politiskolen, og var heldig og kom inn, sier Geir.,

Proffdrømmen ble lagt på hylla, men fotballkarrieren fortsatte i Eidsvold Turn, med Per Brogeland som trener.

Jeg var helt sikker på at jeg ville bli skutt

– Jeg begynte på Politiskolen på Majorstua i 1986, og den gangen var det et toårig studie. Jeg var så heldig å få aspirantperioden min i Eidsvold, hvor det var et aktivt og stort lensmannskontor. Her fikk jeg erfaring med og lærte alle disipliner innen politiyrket. Alt fra å ta i mot en anmeldelse, til å rykke ut og være med i initialfasen hvor vi må gjøre vurderinger hva vi står ovenfor. Det var et travelt distrikt, og jeg trivdes. Vi jobbet døgnet rundt når det var nødvendig. Asbjørn Nerbø var lensmann, og han var en klok og bra leder jeg lærte mye av, forteller Geir, som var stasjonert i Eidsvold i tre år.

I den perioden opplevde han det mest dramatiske han selv er blitt utsatt for i tjeneste. Geir var sikker på å bli drept.

– En eldre kollega og jeg oppsøkte huset til en person vi visste forskyndte andre med narkotika. Jeg fikk i oppgave å ta vare på vedkommende da kollegaen undersøkte huset. Da han skulle kaste skinnjakken sin inn i klesskapet, dro han plutselig frem en pumpehagle og kjørte den opp i ansiktet mitt. Det første jeg tenkte var «nå mister faren min meg også». Bare i løpet av noen få år tidligere døde moren min, søsteren min og bestemoren min. Jeg var helt sikker på at jeg ville bli skutt, men valgte å gjøre som gjerningsmannen sa. Det løste seg ved at kollegaen min og jeg etter hvert fikk forlate huset, og haglemannen ble senere pågrepet av annet bevæpnet personell, forteller Geir, som innrømmer at han hadde vært for naiv og godtroende da gjerningsmannen fikk lov til å åpne klesskapet.

Møte med Norges farligste mann

Etter lærerike og spennende år i Eidsvold fikk 3han sin første faste stilling i Follo. Om det hadde vært action på Romerike, så kunne ikke det måle seg med da han i 1992 rykket ut på et av norgeshistoriens mest omtalte postran. Drapsmannen og seriekriminelle Stig Millehaugen, som også er blitt beskrevet som Norges farligste mann, hadde sammen med en kamerat ranet Nesbru postkontor. Bevæpnet med AG3, pistoler og kniver tok de med seg to gisler for å unnslippe politiet, som var utenfor postkontoret. På flukten krysset de Oslofjorden med båt. På den andre siden av fjorden stjal de en bil, og Follo-politiet overtok saken. I alt var 50 polititjenestemenn fra fem politikamre og lensmannskontorer, samt et helikopter fra Rygge Hovedflystasjon, involvert i den dramatiske jakten på de brutale ranerne.

Plutselig kom bilen med ranerne og gislene i stor fart mot posten hvor Geir og en kollega oppholdt seg. Da ble det virkelig dramatisk. Geir ønsker ikke å si så mye om hendelsen, men det er kjent at Geirs kollega avfyrte fire skudd fra kort avstand mot fluktbilen. Ett av skuddene traff kjøretøyet, i nærheten av det ene dekket på bilen. Dette provoserte ranerne, som fortsatt hadde gisler i bilen. I ettertid viste det seg at Geirs kollega ikke hadde handlet i tråd med politiets instrukser, og fikk en skrape for å ha skutt mot fluktbilen med gislene i. Geir løsnet ingen skudd og hadde håndtert situasjonen riktig.

– Det jeg kan si er at dette er den heftigste politijakten jeg har vært med på. Heldigvis ble ingen skadet. Gislene ble sluppet fri og ranerne ble senere pågrepet, forteller han.

Tilbake til Kongsvinger

Mens Geir i starten av sin politikarriere hadde som hovedmål å hjelpe mennesker og bidra til et trygt samfunn, ble han raskt mer og mer interessert i etterforskning og finne ut av hva som har skjedd på et åsted.

– Det er fascinerende basert på spor som finnes på åstedet å «se» hva som har skjedd og hvordan det har skjedd, forklarer han.

Nysgjerrigheten og interessen for teknisk etterforskning ble bare sterkere og sterkere. Og spesielt etter at han ble ansatt ved Kongsvinger politistasjon og hadde flyttet tilbake til barndomsbyen, ble det enda mer klart for han at det var dette feltet han ville fordype seg i.

– Jeg begynte i ordensavdelingen, med Olav Linde som avdelingssjef. Jeg vil også berømme Tor Olaf Gustavsen for måten han tok vare på meg. Jeg savner den tida der. Jeg var så heldig at jeg raskt fikk jobbe med teknisk etterforskning sammen med Finn Fjeldbu. Han formet meg som kriminaltekniker og ga meg grundig opplæring og bidro til å styrke interessen for et ganske sært område som står sentralt i alvorlige saker. Finn imponerte meg, og jeg husker spesielt da Kjell Alrich Schumann ranet postkontoret på Grinder i 1995. Da fant Finn fingeravtrykket hans på et hjørne hvor Schumann hadde stått i smug og speidet etter posttransporten før han slo til og gjennomførte ranet, minnes Geir.

I tiden tilbake i Kongsvinger engasjerte han seg også i KIL Toppfotball, denne gangen som styremedlem i klubben.

– Jeg husker spesielt en episode fra Gjemselund på den tiden. Jeg hadde patruljevakt og tok turen til Gjemselund på en kamp. Jeg oppholdt meg på løpebanen, som omkranset fotballbana på den tiden, da det kom en ball mot meg. Jeg tok av meg politilua og headet ballen inn på bana igjen. Jeg har aldri fått så mye jubel på en fotballstadion noen gang, sier han og ler.

Begynte i Kripos

På politikammeret ble Finn Fjeldbu klar over talentet og dedikasjonen Geir Hansen hadde for kriminalteknikk, og ga han råd om å søke seg til Kripos, hvor Fjeldbu selv hadde jobbet en periode.

– Kripos hadde stått som et mål for meg. Det å kunne få jobbe med de mest interessante og komplekse sakene var noe jeg hadde veldig lyst til. Da muligheten bød seg, var ikke valget vanskelig, innrømmer han.

Men tanken var hele tiden å vende tilbake til Kongsvinger. Derfor leide han ut leiligheten sin til KIL-spillerne Ove Jørstad og Erik Noppi.

– Anders Nerli, som var politimester, ga meg tre års permisjon for å jobbe i Kripos. Planen var å flytte tilbake. Men en kombinasjon av jobb og kjærlighet har holdt meg i Oslo. Jeg traff kona mi kort tid etter at jeg begynte i Kripos. Jeg har alltid hatt et stort hjerte for Kongsvinger, og jeg husker det var en vanskelig avgjørelse å ta da jeg bestemte meg for å selge leiligheten i Skriverskogen.

Ansettelsen i Kripos ble starten på nesten 30 år av yrkeslivet hans. 30 år som knapt noen andre har opplevd. Geir ble bokstavelig talt reisende i drap og grusomheter. Det finnes ikke en eneste stor kriminalsak i Norge etter 1995 som Geir ikke har jobbet med.

– I starten førte jeg en oversikt, men nå har jeg mistet kontrollen på antall saker, sier han. På spørsmål drister han seg til å anslå at han har jobbet med godt over 200 drapssaker, mistenkelige dødsfall og ulykker i løpet av sine år i Kripos.

– I mange tilfeller handler det om å finne svar på om det dreier seg om drap, selvdrap eller ulykker, påpeker han.

Norges verste flyulykke

Den første store hendelsen han rykket ut på var den tragiske flyulykken på Operafjellet på Svalbard i 1996. Et Tupolev 154-fly lastet med russiske og ukrainske statsborgere som skulle tilbake på jobb i kullgruvene, krasjet i fjellsiden under innflyvning til Longyearbyen. Flyet ble fullstendig smadret og alle 141 om bord omkom. Dette er den verste flyulykken i Norge noensinne.

– Jeg var med blant Kripos-folkene som ble flydd til Svalbard for å identifisere de omkomne. Jeg husker det var tett tåke, og helikopteret kunne ikke ta oss opp på platået hvor flyvraket lå. Mens vi titter opp på fjellet, skimter vi gjennom tåken noen som beveger seg der oppe, forteller han.

Da ble det brått bestemt at de skulle trosse tåken, og de ble flydd opp med helikopter og droppet med likposer på ryggen. Det viste seg at russere hadde vært før dem ute, og det antas de var på jakt etter flyets ferdskriver, som også blir kalt den «svarte boksen». Nordmennene klarte å sikre seg den svarte boksen.

– På fjellet ble de to russerne pågrepet, minnes han.

Det var en forferdelig hendelse, og den første saken hvor Kripos brukte DNA i et ID-søk

De norske etterforskerne sikret seg den såkalte svarte boksen, som faktisk ikke er svart, men oransje for at den skal ses tydelig i et flyvrak. Boksen har som oppgave å logge alle sentrale data før og under en ulykke. Når de hentes opp, er det mulig å danne seg et klarere bilde av hva som egentlig har skjedd. Det var nok dette russiske myndigheter ønsket kontrollen på.

Geir og hans kollegaers oppgave var først og fremst å identifisere de omkomne. Det var et brutalt syn som møtte dem. Allerede på vei mot flyvraket stakk det kroppslegemer opp av snøen.

– Det var en forferdelig hendelse, og den første saken hvor Kripos brukte DNA i et ID-søk, forteller Geir, som også var med i Kripos-delagasjonen som reiste til Thailand etter tsunamien i 2004 for å identifisere omkomne.

Detaljer kan avgjøre

Kongsvinger-mannen fikk raskt erfaring fra andre store og kjente saker. Selv påpeker han at det ikke nødvendigvis er størrelsen på saken som gjør den spesiell og interessant å jobbe med.

– Jeg har jobbet med saker som ikke har vært veldig profilerte i media, men som jeg husker godt fordi de har vært spesielle. Blant annet gjelder dette en «hit and run»-sak fra slutten av 1990-tallet, hvor en person ble funnet påkjørt og drept i veikanten. Under obduksjonen la jeg merke til detaljen at det manglet en knapp i buksa. Jeg tilbød meg å bidra hvis lensmannen ønsket hjelp til å undersøke mistenkte biler. Jeg ble ringt etter da de hadde en bil de ville se nærmere på. Der fant jeg en bukseknapp på et stag ved forstillingen. Jeg husker fortsatt at den påkjørte hadde en grønn McGordon-fløyelsbukse, sier han – før han smilende legger til:

– Det er jo nesten latterlig at jeg husker slike detaljer så mange år senere.

De kunne konstatere at knappen tilhøre buksa, og det ble også funnet fibre bak på knappen, som samsvarte med den grønne fløyelsbuksa. Tiltalte nektet plent – helt til Geir vitnet i retten.

– Da ristet tiltalte på hodet og sa at det ikke var noen vits i å nekte lengre, minnes kriminalteknikeren.

Dette er et godt eksempel på hvor avgjørende det er å sikre kriminaltekniske spor i en kriminalsak.

Brenner for deling av kompetanse

Mange tenker på Geir Hansen først og fremst som en dyktig kriminaltekniker på et åsted. De som kjenner han vet at Geirs engasjement handler om mer enn det. Han brenner for kompetanseoverføring og utvikling av faget.

– Jeg har vært veldig opptatt av å dele kompetanse med lokale krefter ute i distriktene. Dette er nok også noe av årsaken til at jeg ble spurt om å utarbeide videreutdanningsstudier og holde spesialkurs om kriminalteknikk på Politihøgskolen. Det synes jeg var givende. Hans Sverre Sjøvold, som da var rektor på Politihøgskolen og senere politimester i Oslo, sa at «nå lager du så mye du orker.» Jeg har også vært prosjektleder for arbeidet med å utvikle KO:DE, som er en nasjonal digital fagportal for formidling av informasjon om politiets fag og metoder. Å holde på med fagutvikling og kompetansedeling har vært svært viktig for meg, sier han.

Men utelukkende akademisk arbeid har han ikke ønsket å holde på med. Derfor har han aldri gitt slipp på det praktiske arbeidet. Det er noe med sirkushesten som kjenner lukten av sagmugg.

– Etterforskning er et håndverk, og i dag en kombinasjon av erfaring og vitenskapligbasert forskning, påpeker han.

Drapssak i Kongsvinger

Som Kripos-etterforsker har Geir også vært involvert i etterforskningen av saker i Kongsvinger-regionen. Før jul i 2003 ble Cathrine Halvorsen funnet drept i sin leilighet i Odinsvei på Langeland. Lite visste Geir da om hva som ventet han da han i sin hvite overtrekksdress steg inn i leiligheten.

– I utgangspunktet var det litt spesielt å rykke ut til et drap i Kongsvinger hvor jeg er vokst opp. Enda mer spesielt ble det da jeg så hvem den drepte var. Det gjorde virkelig inntrykk! Cathrine jobbet i kantinen på politikammeret og jeg visste hvem hun var. Det gjorde saken ekstra spesiell og vond å jobbe med, erkjenner han.

Drapsmannen ble ikke pågrepet, men etterforskningen ledet mot asylsøkeren Azad Ghaleb Ali, som rakk å rømme landet før politiet fikk pågrepet han.

– Han som ble siktet er fortsatt intensjonalt etterlyst, og jeg vet at de som jobber med internasjonale etterlysninger i Kripos ikke har lagt bort saken. Jeg håper siktede en dag vil bli pågrepet, understreker Geir.

Trippeldrapet på Orderud gård

Det er umulig å komme utenom Orderudsaken når en skal se tilbake på Geir Hansens 30 år i Kripos. Norges mest omtalte drapssak, hvor tre personer ble funnet skutt i kårboligen på Orderud gård i Sørumsand i 1999, dukker fortsatt stadig opp i mediene. Geir var av de første inne i boligen og var med på å sikre spor mens de drepte fortsatt var i huset. Fotavtrykk som ble funnet på åstedet var ett av de sentrale sporene Geir jobbet med.

– Vi klarte ikke å finne et helt fotavtrykk, men klarte å sette sammen et sålemønster basert på mange puslebrikker av avtrykkene. Blant annet fant vi klare mønstre etter at noen hadde tråkket på knust glass, forteller han, og illustrerer med penn og papir hvordan de satte sammen de forskjellige avtrykkene de fant.

Da startet den viktige jobben med å finne ut hva slags type sko den eller de som hadde utført drapene hadde hatt på seg.

Ingen ble dømt før drapene på Orderud, men fire personer ble dømt for medvirkning til drap. Jeg skulle gjerne visst hva som egentlig skjedde

– Dette var et sentralt spor, og man kommer inn i en boble hvor man er så fokusert på å finne ut av dette. Hele tiden surret dette i hodet, og da jeg for eksempel satt på trikken forsøkte jeg å se på sålene til medpassasjerene. Tilslutt ble det bestemt at en kollega og jeg skulle dra på en sålemesse i Bologna i Italia. Der gikk vi rundt og løftet på alle skoene, og gleden vi opplevde da vi plutselig klarte å finne samme type såle som hadde vært i kårboligen, er vanskelig å beskrive. Deretter klarte vi å identifisere hvem som hadde importert og solgt samme type sko i Norge. Dette ble sirklet inn til en skobutikk ved Majorstua, som hadde solgt to aktuelle par. Dessverre var parene betalt kontant, og vi fant aldri ut hvem som hadde kjøpt dem.

Ønsker svar

Orderudsaken har vært til behandling i gjenopptakelseskommisjonen flere ganger, og helt inntil nylig har Geir vært til samtaler om saken.

– Når jeg snart går ut døra hos Kripos for siste gang, er det spesielt to saker jeg gjerne skulle ha kommet til bunns i. Ingen ble dømt før drapene på Orderud, men fire personer ble dømt for medvirkning til drap. Jeg skulle gjerne visst hva som egentlig skjedde.

– Den andre saken gjelder Veronica Stegegjerdet, som ble funnet død i strandkanten på sørsiden av Barsnesfjorden i Sogndal. Det ble konkludert med at hun døde av drukning og ikke var utsatt for noe kriminelt. Jeg har ikke klart å legge saken fra meg, for jeg mener at hun ble utsatt for vold før hun muligens ble kastet i vannet og druknet, sier han.

Nok er nok

De siste par årene har det stadig oftere slått Geir at han har vært med på å etterforske nok drap og brutale hendelser. Å være tilstede på obduksjoner av kropper som er ugjenkjennelige, gjør noe med selv en garvet etterforsker som han. Tanken om å avslutte yrkeskarrieren et annet sted enn i Kripos-bygget på Bryn ble tilslutt satt ut i handling.

– I høst var jeg med på en obduksjon av en person som hadde tatt livet sitt med en rifle. Hodet var skutt bort, og da sa jeg til meg selv: Geir, nå er tiden inne for å lukke denne døren, sier han, og legger til:

– Jeg har hele tiden vært veldig opptatt av å ta vare på meg selv. Friluftsliv og trening, kombinert med familien, har vært viktig for å få «renset» hode og silt ut opplevelser jeg har hatt i jobben.

Fra 1. mars er det konsulentselskapet Nordic Crisis Management som får nyte godt av hans enorme erfaring og kompetanse.

– Jeg lukker en dør og åpner en ny. I stedet for å jobbe i etterkant av hendelser, skal jeg nå bidra i det forebyggende perspektivet. Nordic Crisis Management hjelper selskaper med å være robuste slik at alvorlige hendelser og kriser unngås. Selv om jeg helt sikkert kommer til å savne kollegaer og Kripos som arbeidsplass, så ser jeg frem til å prøve noe nytt, sier han.