Sorenskriveren setter punktum

Med Vegard Sunde forsvinner en 178 år gammel Kongsvinger-tradisjon.

Førstkommende tirsdag takker byens 11. lokale sorenskriver for seg. Da går Vegard Sunde ut døra på Tinghuset for siste gang, i jobbsammenheng.

Med nesten 25 år iført svart dommerkappe har 67-åringen fått mye av lokalsamfunnets mest dystre sider på sitt bord. En lokal bil-drapssak er en av sakene som sitter sterkt i minnet.

Magnor-fødte Sunde har hatt en omfattende og innholdsrik juridisk yrkeskarriere. I dag er han glad for beslutningen han tok om å bytte side i rettssalen etter årene som privatpraktiserende advokat.

– Jeg var nok litt «klient-lei.» Samtidig har jeg egentlig aldri vært noen kremmer, og har aldri likt å sende regning til folk. Søken etter en trygg og god hverdag, var nok også medvirkende, sier han i dag.

Han setter selv et ord på hva han tror har preget han i yrkesvalgene han har tatt.

– Jeg har gjennom hele min yrkeskarriere vært opptatt av å kunne arbeide innenfor en stor bredde av rettsområder.

– Dommerfunksjonen gir en svært variert hverdag. Generalistprinsippet står sterkt i norske domstoler. De alminnelige domstolene i Norge er fullfaglige. Hver domstol behandler alle typer sivile tvister og straffesaker, og hovedregelen er at alle dommere behandler alle typer saker. På mange måter krever advokat-funksjonene en stadig mer spesialisert virksomhet. Jeg har alltid likt å kunne holde på med så mange sider ved jussen som mulig.

Skiftet mening

Organiseringen av rettssystemet kan se ut som har vært i en pågående prosess i hundrevis av år med stadige skifter av geografien for de ulike rettskretsene (se fakta nederst i saken). For Sunde ble den politiske prosessen som foreløpig endte i 2021 en lang kamp for å bevare hjemstedet som eget rettssted.

– Vi tok et viktig grep da vi fikk samlokalisert den lokale jordskifteretten fysisk inn i tinghuset i 2017 og med det en påbygging av rettslokalet. Ved å sikre en langsiktig leieavtale fram til 2037 med daværende huseier Rimfeldt Eiendom, fikk vi gode argumenter for at Kongsvinger skulle bevares som rettssted.

Vegard Sunde var klar i sine meninger da høringer om en omorganisert domstoladministrasjon fulgte.

– Jeg følte det var viktig å kjempe for å opprettholde domstolen her i byen. Det var det mange grunner til, i ikke minst i forhold til å ivareta de arbeidsplassene dette berørte lokalt.

Vegard Sunde ble ikke hørt helt da fasiten forelå. Tidligere Glåmdal tingrett ble nå til Romerike og Glåmdal tingrett, men det viktigste lyktes – Lillestrøm, Eidsvoll og Kongsvinger ble rettsstedene i den nye strukturen. Dermed var arbeidsplassene og Kongsvingers lange tradisjon som rettsby opprettholdt.

– I dag har jeg ingen problemer med å innse at den nye organiseringen har vist seg vellykket. Dette har ført til et sterkere fagmiljø, større fleksibilitet bedre ressursutnyttelse og en mer effektiv avvikling av sakene i den nye rettskretsen samlet sett. Det var også hensikten.

Ironisk nok betydde endringen også at byens sorenskriver ikke lenger formelt var byens øverste juridiske leder.

– Det var uaktuelt for meg å velge en funksjon med pendling mellom de tre rettsstedene, så jeg søkte aldri på den jobben.

Sunde ble sammen med flere kolleger rundt i landet «overflødige» i sine tidligere funksjoner med nye rettsgrenser. Men tittel og lønn fikk de beholde slik reglene er i Staten.

– Dommere er uoppsigelige embetsmenn. Nå har jeg fått avskjed i nåde som det heter i Grunnloven, fra i mai i år, sier Sunde, som har fungert som dommer med sin sorenskriver-tittel i den nye organisasjonen.

– Jeg har hatt noen særdeles spennende og varierte år i domstolene , sier Sunde.

I mange av årene som sorenskriver har Vegard Sunde vært aktiv i ulike verv og oppdrag for Domstoladministrasjonen, der han har brukt mye tid på roller i dommernes kompetanse- og videreutdanning. Verv som tidvis også har redusert hans stillingsbrøk i tinghuset.

– Det passet særdeles bra siden vi som følge av mine sideverv faktisk fikk økt vår bemanning med en ekstra dommerfullmektig. For sorenskriveren selv betydde oppgavene bl.a. mange spennende reiser som delegasjonsleder for norske dommere på studiebesøk til de internasjonale velkjente domstolene både i Haag, Strasbourg og Luxembourg foruten er vidt nordisk samarbeid.

En sak han ikke glemmer

Vegard Sunde vil snakke lite om sakene han har vært igjennom, men sier at ikke alt har vært trist og elendig heller.

– Det hender vi har saker som krever befaring på åstedet. Jeg glemmer aldri min aller første sak som dommer, en jaktsak vi hadde på fjellet i Skjåk, der en jeger var tiltalt for å ha skutt to reinsdyr, mens han bare hadde kvote på ett dyr. Rekonstruksjonen av hendelsen var litt av et syn. Tiltalte hevdet at begge dyrene ble felt av ett og samme skudd. Jeg ser fortsatt for meg advokatene som simulerte reinsdyr oppe i fjellheimen for at vi skulle kunne bedømme hva som hadde skjedd.

– Men om du skal trekke fram en enkelt sak som du husk er spesielt godt?

– Det er vanskelig å kunne glemme bildrapssaken vi hadde i byen i oktober 2010. Den vil nok alltid sitte der for mange av oss som var involvert i saken, innrømmer Sunde.

En kvinne ble den gang drept da hun forsøkte å hindre at bilen hennes ble stjålet. Hun kastet seg på panseret mens tyven kjørte av gårde med henne hengende fast til hun ble kastet av og traff et skilt i Øvrebyen og døde.

Jeg ser fortsatt for meg advokatene som simulerte reinsdyr oppe i fjellheimen for at vi skulle kunne bedømme hva som hadde skjedd

– Gjerningsmannen ble dømt for forsettlig drap og grovt ran, slik tingretten konkluderte med. En dom som ble stadfestet både av Eidsivating lagmannsrett og senere av Høyesterett. Juridisk reiste saken spørsmål om gjerningsmannen skulle dømmes mildere for uaktsomt drap eller forsettlig drap og om bruk av ransbestemmelsen var riktig.

– Alle dommere opplever saker som preger en og gjerne skulle vært foruten. Heldigvis har domstolene i de senere årene satt debrifing mer i system. Samtidig klarer de fleste å legge sakene bak seg. Vi blir vel ofte «reddet» av at det alltid er en ny sak, og derfor ikke dveler med noe av de vondeste opplevelsene vi får servert i retten.

Jus til middag

For familien Sunde har jus og rettsapparat vært en del av hverdagen. Sorenskriverens kone, Liv Nøkleby, har i mange år etter at de studerte jus sammen vært privatpraktiserende advokat i hjembyen. Nøkleby har de senere årene hatt en spesialisert praksis med bistand til kommunale barneverntjenester , men selv ikke det har alltid vært enkelt med en sorenskriver som ektemann.

– Det har vi måtte ha et veldig bevisst forhold til, og jeg har derfor aldri kunne utøvd en dommer-gjerning i saker der hun eller hennes klienter ville være involvert. Domstolen har lister for alle dommere over parter og aktører de ikke vil kunne behandle av habilitetshensyn.

– Så da gjelder taushetsplikten også ved middagsbordet?

– Vi diskuterer ofte juridiske ting Liv og jeg., Mange saker og problemstillinger kan jo diskuteres uten at navn nevnes. –

De som kjenner sorenskriver Sunde vet at habilitet og taushetsplikt aldri har vært noen problemsstilling. Hans integritet og forsiktige framtoning gjør at det oser troverdighet og lovlighet av alt Vegard Sunde har foretatt seg i årene bak dommerbordet sitt. Den attesten ble garantert gjentatt da kollegene takket han ham av tidligere denne uka.

– Nå skal jeg ta ut ferie og fridager før jeg formelt går av i mai.

Med tre barnebarn og hytte både ved Røgden på Finnskogen og på Tromøya i Arendal mener Vegard Sunde at hans nye pensjonistliv heller ikke skal bli kjedelig.

Sorenskriver Sunde har selvsagt ikke i en småby som vår kunne unngå å treffe på tilfeldig tidligere domfelte han selv har fradømt friheten. Selv mener han det aldri har vært noe problem.

– Jeg har i alle disse årene heldigvis aldri opplevd noe ubehagelig med det, og tror de fleste klarer å skille mellom sak og person, sier Kongsvingers siste lokale sorenskriver på vei ut av tinghuset for godt.