Velkommen til pottitlandet

Når familien Skarstad dyrker poteter mellom Kongsvinger og Roverud opprettholder de en tradisjon som tok av for alvor for 150 år siden, men visste du at den første registrerte potetdyrkingen i Norge er på Austmarka på 1740-tallet? Velkommen til pottitlandet.

– Vi har dyrket poteter siden 60-tallet. Jeg husker at jeg var med og plukket poteter etter en gammeldags opptaker som guttunge, forteller Lars Skarstad.

Det var foreldrene Nils Olav og Reidun Skarstad som i 1956 kjøpte en del av Rustad søndre. Da hadde gården vært i samme ætt siden 1600-tallet, og fra midten av 1800-tallet ble det dyrket potet.

– Etter en periode med nedgang er poteten nå tilbake som en del av et balansert kosthold. Tidligere ble det bare dyrket noen få sorter. I dag dyrkes det mange. I tillegg til tradisjonelle sorter som Pimpernell, Kerrs Pink og mandelpoteter, dyrker vi Nansen, Asterisk og småpoteter. Sistnevnte gikk til vrak og dyrefor før. Nå pakker vi på Hvebergsmoen Potetpakkeri i Grue, og de vil bli å få kjøpt i butikkene også.

Store endringer i bransjen

Familien Skarstad kom opprinnelig fra Lier ved Drammen, men fant seg raskt til rette i Vinger. Mye har endret seg siden Lars hjalp faren med leveransene på 60-tallet. Selv om produksjonen har tatt seg opp noe, spiser vi i dag «bare» cirka 20 kg matpotet per person i året. I 1960 var dette tallet nærmere 90 kg. På den andre siden har forbruket av bearbeidede poteter til alt fra potetgull og pommes frites økt.

– Vi pleide å levere 50 kg sekker med potet til mange rundt her. Det er færre som kjøper inn for vinteren, men noen kjøper sekker og legger i kjelleren fortsatt.

I dag er det datteren Anette som er daglig leder, men Lars fortsatt driver ute på jorda og sår.

– Størstedelen av arealet er Innovator, som er en stor potet som brukes av McDonalds til pommes frites. Normalt er hver potet noen hundre gram, men det hender de blir på godt over en kilo. Selv liker jeg poteter generelt, og spiser det som oftest til middag i ulike varianter, forteller Skarstad.

En lang og svingete vei

Poteten kommer opprinnelig fra Mexico og Andesfjellene i Sør-Amerika, og ble med til Europa på 1500-tallet. Den gangen var det knyttet mye overtro til denne nye veksten i søtvierfamilien. Siden den kom fra et annet kontinent var den ikke nevnt i bibelen, og den vokste under bakken. Noen mente du kunne bli dum eller spedalsk av å spise den. Derfor tok det litt tid før den ble menneskeføde.

– Den tidligste kilden vi har er handelsmannen Åke Jönsson fra Sverige, som kom til gården Karterud Vinger tidlig på 1740-tallet. Det var dårlige tider og Åke hadde med seg noen knoller han hadde fått hos en svenske, forklarer konservator Geir Thomas Risåsen hos Norsk Folkemuseum.

Da poteten kom til Austmarka var den faktisk fortsatt forbudt i Frankrike, men det skulle endre seg ved hjelp av en smart konge.

– Den franske agronomen Antoine Augustin Parmentier satt fanget i Tyskland. Han ble godt kjent med rotgrønnsaken, og da han slapp fri skrev han om den. Parmentier fikk audiens hos Ludvig XVI og Marie-Antoinette. De bestemte seg for å anlegge potetsenger rundt i landet og beskytte dem med væpnede vakter, som hadde blitt beordret til å la seg bestikke

Dermed kunne befolkningen «stjele» pommes de terre, som betyr jordepler på norsk. Et begrep som fortsatt er i bruk enkelte steder.

Tilbake til Vinger

I 1755 skrev major von Kühle ifølge et notat av Gunnar Mandt om «jordlepler eller poteter som forplanter seg så godt som selv». Nå begynte interessen å øke, og i 1786 søkte prost Mentz Rynning om pengemidler som kunne benyttes som premie for potetdyrking i bygda.

– På slutten av 1700-tallet blir poteten mote i høyere kretser i Danmark-Norge, og retter som kartoffelpuddig og fløtestuede kartofler kommer på bordet, forteller Risåsen.

Rynning ble dermed en av de første potetprestene i Norge. Geistlige som reiste rundt og spredte kunnskap om poteter. Sogneprest Peder Harboe Hertzbergs skrev i 1774 boken «Underretning for Bønder i Norge om Den meget nyttige Jord-Frugt Potatos At plante og bruge. Egen Erfarenhed forestillet, ved P.H. Hertzberg».

Mot slutten av 1700-tallet drenerte Rynning og lensmann Hersetter et område på Speismark, og satte poteter med hjelp fra Jakob Gumpungrud. Han hadde vært utkommandert til militærtjeneste i Holstein og kjente til poteten derfra.

Uår og krig

I 1809 ble det kun dyrket 2114 tønner poteter i hele Hedemarkens amt, men uårene under Napoleonskrigen hadde satt i gang en prosess som bare skulle øke produksjonen.

– I Norge var vi også den gang avhengig av import av korn, men blokadene under Napoleonskrigen gjorde det vanskelig. Mangelen på grøt og flatbrød satte fart i potetproduksjonen.

Siden poteten er hardfør og kom fra fjellene i Sør-Amerika, kunne den dyrkes høyere opp en kornet. Dermed kunne folk bosette seg på høytliggende gårder. I perioden fra 1809 til 1835 ble potetproduksjonen i Norge seksdoblet.

– Poteten førte også til at flere kunne ha gris. Før den tid var det bare velstående borgere som kunne det, fordi de spiser den samme maten som oss mennesker. Grisen var eksklusiv, derfor står den på menyen i Valhall, der Særimne blir slaktet hver dag, servert de modige krigerne og gjenoppstår dagen etter.

Potet på bordet og i glasset

I 1772 ga Jacob Kofoed Troje ut boken «Afhandling om Kartoflers Avl og Brug». Her forklarer han inngående om bruken av poteter til nettopp oppfeting av svin, men også tilberedt kokt, til baking av brød sammen med rug, brennevin i kombinasjon med malt av korn og som kilde til stivelse. Troje snakker også om vekselbruk i England, der de dyrker potet ett år og korn neste år på samme teigen.

– Etter hvert bytter vi ut tynnbrød av rug med potetlefser og stomp i Norge. Fra midten av 1800-tallet inngår poteter i de fleste måltider i Norge, forklarer Risåsen.

Da Norges første kokebok blir utgitt i 1831 av Maren Elisabeth Bang, som kom fra gården Skinnarbøl i Vinger, inneholdt den en rekke oppskrifter på poteter. Blant annet stuede: «Man velger hertil enten kastanje, mandel eller andre små poteter, som når de er kokte og skrellede stues i smør, fløte eller melk eller kraftsuppe og ganske lite sukker. Poteten tømmes i når dette koker. Litt salt og reven muskat tømmes over når de anrettes.»

I dag er Norge rundt 80 prosent sjølberget med potet. Mest potet dyrkes i Innlandet, og særlig langs Glomma sør for Elverum. Det betyr i praksis Solør, men historien startet i Vinger med en svensk handelsmann, og videreføres av produsenter som Skarstad.