Et lite saueeventyr

Det var en gang en jente (34 år, vel og merke), som sammen med samboeren pakket sammen livet i Oslo og flyttet til Eidskog for å bo på et lite småbruk. Her var det både sauer, høns og kaniner, og uten peiling på noen ting kastet de seg ut i det nye livet. En liten kattepus flyttet også inn, og med ett var familien fulltallig.

På jordet sto 13 sauer og 15 lamunger. En mørk og regnfull morgen i oktober kom slaktebilen, og de 15 lamungene ble lastet inn og sendt av gårde for å bli pinnekjøtt og lammelår. Så kom vinteren, og med ett føltes det som om hele gårdslivet sto på pause. Men vinteren kom og gikk, snøen smeltet og snart var det tid for vårens vakreste eventyr, nemlig lammingen.

Men nok eventyr. Denne jenta, det var meg, og jeg har de siste ukene vært så heldig å få oppleve min første lamming som nybakt sauebonde, om jeg får lov å kalle meg det. Ikke uten god hjelp av samboer Vibeke og svigerforeldre Heidi og Sten, som også, på papiret, egentlig eier nevnte sauer. Når jeg allerede i starten av mars sto og trippet ved jordet og ventet på lamunger, fikk jeg klar beskjed fra læremesterne (Heidi og Sten), at det tidligste vi kan forvente er starten av april. Der tok de feil.

To falske alarmer og en brutal start

Hele familien pakket skiutstyret og dro bort en langhelg for å stå på ski. Da vi kom tilbake, 22.mars, sto to nyfødte lamunger og en stolt Snefrid og ventet på oss på jordet. Kanskje vi endelig var i gang? Men tiden gikk, og to lamunger ble til en da vi den fjerde morgenen våknet og oppdaget at den ene lå død i sommerfjøset. For en brutal start på noe jeg hadde gledet meg lenge til. En uke etter den første lammingen sto plutselig to nye lamunger på jordet. Er vi i gang nå da? De tre lamungene vokste seg store og sterke mens to uker fløy forbi uten at noe mer skjedde.

Så en lørdag, da vi hadde fullt opp med loppemarked på tunet og besøkende over alt, tok jeg en pause fra alt ståket og sto og kikket utover jordet. Men var det ikke litt for mange små bein i sommerfjøset? Søya Bæbæ hadde gått og gjemt seg, og resultatet ble to små lamunger. Etter dette gikk det slag i slag. I løpet av 4 dager kom 15 små lamunger til verden. Endelig var vi i gang.

Det første kopplammet

Til tross for at en etter en lamunge kom til verden, tok det flere dager før jeg faktisk fikk med meg en fødsel. Hver gang jeg kikket ut på jordet hadde det dukket opp to nye, som om de på mirakuløst vis bare poppet fram. Men en morgen skjønte jeg at søya Bøssøs var i gang, og vi gikk ut på jordet for å endelig overvære en fødsel. Tre små lamunger kom til verden da. Gleden av å overvære en fødsel ble fort overskygget av bekymring. Kommer Bøssøs til å klare å ta vare på alle tre? Vi fulgte med hele dagen, men når kvelden kom tok vi beslutningen: vi må ta en av lamungene som kopplam. Han fikk bli med inn i fjøset og ble umiddelbart foret med råmelk. Jeg hadde klump i halsen. Å bare ta ham fra moren sin på den måten føltes så brutalt, men vi hadde ikke noe valg hvis vi ville at alle tre skulle overleve.

Theodor den hardføre

Men det ble en hard kamp. Theodor, det lille kopplammet vi ville redde, sluttet å spise etter et halvt døgn. Avføring rant ut av ham, og han mistet den lille gnisten. Vi tvangsforet ham, hver minste lille dråpe telte, og Heidi kom med Biola som hun sprøytet inn i munnen hans. Vi hadde liten tro på at han ville klare seg, men etter tre dager begynte han å kvikne til. Den fjerde dagen drakk han melk fra flaska som om han aldri hadde smakt noe bedre, og nå har han blitt så tjukk og god rundt magen at jeg har begynt å ta ham med på løpeturer rundt fjøset. Han stanger meg i leggene og hopper og spretter rundt, full av liv. Søteste Theodor, at jeg skal sjaue han inn i en slaktebil om et halvt år må jeg pakke bort helt bakerst i hjernen.

Harruirish trenger hjelp

Den kuleste sauen vår, Harruirish, var en av de siste som lammet. Hun har fått navnet sitt fra en kjent og kjær karakter i Charterfeber, nemlig Nina med den kjente replikken «Harru irish?». Helt lik sveis har de. Etter flere timer med tegn på at noe var i ferd med å skje, var det plutselig en liten lamunge som smøg seg rundt beina til Harruirish. Snart var det en til på vei, men da stoppet det opp – noe var galt. Jeg hadde en følelse av at her må jeg få tak i forsterkninger, og ringte til ekspertene Heidi og Sten, som fort kom ut på jordet for å ta en titt.

Jeg hadde rett. Hodet til lamungen var delvis ute, men videre ville den ikke komme, det ene beinet satt fast. Harruirish virket utslitt og la seg ned, og mens jeg og Heidi satt og strøk henne på kinnet, klarte Sten til slutt å rikke lamungen løs og få den ut. I noen sekunder trodde vi den var død, men plutselig begynte den å bevege seg, og snart var den på beina. Den lykkelige slutten på lammingen ble dessverre ikke så lykkelig likevel. Neste morgen var den første lamungen til Harruirish sporløst forsvunnet, og vi leita overalt. Ikke et spor å se av den på hele jordet. Her hadde nok reven vært på tokt og funnet seg et lett bytte.

Lamming er både koselig og spennende, men også hardt og brutalt. At disse sauene klarer å gjøre hele jobben selv (med noen få unntak) syns jeg er et under. Det blir timevis med speiding ut over jordet, og små timer med søvn før man igjen må ut og fôre kopplam. Men det er verdt det. Nå har vi 17 glade lamunger og et sabla kaos på jordet, så nå er det vel bare å begynne å grue seg til atter en mørk og regnfull morgen i oktober.