Når politiets ressurser plutselig er ubegrensede

Økokrims etterforskning av ulvesaken i Eidskog fremstår for mange som vanskelig å forstå. Ikke fordi ulovlig jakt skal bagatelliseres – det skal den ikke – men fordi ressursbruken i denne saken står i et skrikende misforhold til hvordan annen, langt mer hverdagsnær kriminalitet behandles i Norge.

Telefonovervåking er et av de mest inngripende virkemidlene politiet har til rådighet. Det brukes normalt i saker som gjelder alvorlig organisert kriminalitet, vold og trusler mot liv og helse. At dette virkemiddelet tas i bruk i en jaktrelatert sak, samtidig som politiet daglig henlegger anmeldelser om vold, overgrep og økonomisk svindel med begrunnelsen «manglende ressurser», er et paradoks folk flest reagerer på og har vanskelig for å forstå. Jeg kan heller ikke si at jeg har sett en ansvarlig politiker som forsvarer dette.

Hva tenker voldsofre som får beskjed om at saken deres ikke blir prioritert? Hva med eldre som har blitt svindlet for sparepengene sine, eller familier som lever med trusler fra kjente gjerningspersoner – saker som til og med henlegges selv når gjerningsmannen er identifisert? Når disse menneskene ser at det i én enkelt sak synes å være tilgang på nærmest ubegrensede ressurser, er det ikke rart at tilliten til politiets prioriteringer utfordres.

Ulovlig ulvejakt er nettopp det – ulovlig. Akkurat som fartsgrenser og våpenlover skal også jaktlovverket respekteres. Men det er fullt mulig å holde to tanker i hodet samtidig. Man kan ta miljøkriminalitet på alvor, og samtidig stille spørsmål ved om ressursbruken står i stil med alvoret – og ikke minst sammenlignet med annen type kriminalitet som det ikke er ressurser til å etterforske.

Det er opplagt at for mange fremstår dette som nok et eksempel på et system som ser annerledes ut fra kontorer i Oslo sentrum enn ute i distriktene

Det er opplagt at for mange fremstår dette som nok et eksempel på et system som ser annerledes ut fra kontorer i Oslo sentrum enn ute i distriktene. Økokrim sitter sentralt plassert i hovedstaden, tilsynelatende med god tilgang på tid, folk og penger. Derfra kan virkeligheten i skogen i Eidskog fort bli fjern – og langt unna hverdagen til dem som faktisk bor her.

Denne saken bærer preg av å ha blitt en prestisjesak. En sak der det synes viktig å sende et kraftig signal – ikke bare til de tiltalte, men til lokalsamfunn og til hele jaktmiljøet. Problemet oppstår når signalpolitikken overskygger det mange opplever som politiets kjerneoppgaver, nemlig å beskytte mennesker mot vold, overgrep og alvorlig kriminalitet som rammer vanlige folk direkte.

Når politiet selv sier at de må prioritere hardt, og at ressurser ikke strekker til, må det være legitimt å spørre hvorfor strekker de til akkurat her?

Skal politiet og påtalemyndigheten beholde folks tillit, må prioriteringene oppleves som rimelige og forståelige. I denne saken er det mange som sitter igjen med det motsatte inntrykket.