Økokrim markerte sitt revir
I rettssal 4 i tinghuset i Kongsvinger tirsdag var det liten tvil: Økokrim ønsket å markere sitt revir. Å markere revir handler om å sette grenser. Når miljøseksjonen i Økokrim går inn i det de oppfatter som ulovlig jakt, er ressursbruken åpenbart ikke et tema.
De ti eidskogingene på tiltalebenken fikk en tydelig demonstrasjon av hva som skjer når myndighetene bestemmer seg for å etterforske det de mener er organisert ulovlig jakt på fredet vilt.
Ulvejakten i Eidskog har lenge fått stor oppmerksomhet. Med ti tiltalte, varetektsfengsling, telefonavlytting og beslag av mer enn hundre våpen var det nærmest gitt at saken ville bli omfattende. Det har neppe vært noe problem for Økokrim. Her skal det sendes et signal til jegere om alvoret i ulovlig jakt.
Det som startet i den største rettssalen i det lokale tinghuset tirsdag morgen, er på mange måter enestående. De neste seks–sju ukene skal retten ta stilling til om det kan bevises at de ti tiltalte samarbeidet om organisert ulovlig jakt, der to fredede ulver ble skutt.
Det var en tydelig kulturkollisjon da tingrettsdommer Tom Vik satte retten. De tiltalte sto oppreist – flere iført rutete flanellskjorter som signaliserte bakgrunn og tilhørighet. Én etter én svarte de nei på spørsmål om straffskyld.
På den andre siden: et kobbel av kappekledde forsvarere, mange med erfaring fra saker der medieinteressen er stor. Kontrasten var slående.
Da aktoratet fra Økokrim startet sin innledning, ble det raskt tydelig hvor tungt det er satset. I løpet av noen få timer ble det lagt fram en omfattende bevisrekke – et resultat av målrettet etterforskning der ressursbruk åpenbart ikke har vært en begrensning.
Telefonavlytting av flere personer er én ting. Når dette kombineres med systematisk gjennomgang av sosiale medier, detaljerte mobildata og rekonstruerte meldinger fra GPS-enheter, tegnes et bilde som ligger langt fra hverdagen i skogene i Eidskog.
De tiltalte ble først nummerert fra én til ti. Deretter fikk hver sin farge. På kartene som ble vist i retten, kunne man følge bevegelsene deres i detalj – hvem som var hvor og når, ute i Vestmarka i bitende kulde. Etter hvert fremsto kartene nesten som abstrakt kunst i pastellfarger.
De tiltalte fikk hver sin farge og bevegelsene deres plottet inn på kartet. Det så etterhvert ut som et abstrakt kunstverk i pastellfarger.
Det blir interessant å se hvordan forsvarerne vil møte denne omfattende dokumentasjonen. Spørsmålet er om de mange tusen sidene og den visuelle fremstillingen holder som bevis for at jakten faktisk var organisert.
Kjernen i saken ligger nettopp her: om dette kan regnes som et organisert samarbeid – det som i dagligtale gjerne omtales som «mafiaparagrafen». Det avgjørende er ikke nødvendigvis hvem som skjøt, men om det forelå en koordinert innsats for å omringe og felle ulven.
Åpningsdagen brukte Økokrim effektivt til å vise hvor myndighetene mener grensen går. De tiltalte vil på sin side trolig mene at grensen kunne vært trukket et helt annet sted – og at langt flere kunne stått i retten.
