Bull, troll og vemodig avskjed på Nordfjeld

Tre nasjonalskatter av noen musikere skapte vakker musikk, humor og alvor i dobbelkonsert på Nordfjeld søndag. Arve Tellefsen sjokkerte midtveis med å kunngjøre at konserten som pågikk ville bli hans aller siste.

Det var tre drevne og svært anerkjente musikere som spilte to konserter på Nordfjeld Gjestegård søndag kveld: Arve Tellefsen på fiolin, Håvard Gimse på piano og Knut Buen på fele.

At de har spilt sammen en rekke ganger før gjennom flere tiår var tydelig, og trioen utfyller hverandre godt.

Knut Buen – passende iført en tradisjonsrik bunad – innledet med å fortelle om ankomsten deres til Nordfjeld.

– Vi kjørte langt og lenger enn langt inn i skogen, og som Askeladden kom vi fram til en gjestegård som Soria Moria Slott. Og for en gjestfrihet!

Siden det var kvinnedagen, mente Buen at det passet bra å innlede med en brudemarsj, nemlig gangeren ‘Tussebrureferdi på Vossevangen’.

– Hva het den, sa du? spurte Tellefsen med et svært skeptisk ansiktsuttrykk. Buen gjentok tittelen og det var stor latter i salen.

– Dette blir min aller siste konsert

Humor preget hele konserten, unntatt da Tellefsen sjokkerte publikum ved å si rett ut at denne konserten på Nordjeld ville bli hans aller siste. Han har mistet følelsen i fingrene og skal opereres kommende onsdag. Mitt Eidskog var først ute med å bringe denne nyheten, og riksmedia gjenga fort nyheten utover kvelden.

– Det har jeg ikke sagt til noen andre før, verken publikum eller journalister, sa han, tydelig beveget.

Flere av de påfølgende stykkene hadde kobling til historier rundt Ole Bull som ble et gjennomgående tema gjennom det meste av konserten. Midt på 1800-tallet var Bull sentral med å løfte fram norsk kultur etter 400 år med dansk styre. Bull hadde fått med seg bl.a. Henrik Ibsen, Edvard Grieg og Myllarguten.

Denne konsertens trio spilte ‘Mannjevningen’ som er det eneste stykket som Bull og Grieg noen gang hadde spilt sammen på en scene, i Boston.

‘Et seterbesøk’ og ‘Seterjentenes søndag’ fulgte. Tellefsen mente at Ibsens Peer Gynt-figur var inspirert både av en historisk jeger fra Gudbrandsdalen og av Ole Bulls Oleana-fiasko i Amerika.

En annen låt fra Amerika var ‘Jeanie with the Light Brown Hair’ av Stephen Foster. Til tross for sangen fikk ikke Stephen tilbake sin Jeanie.

Grieg sikret kulturarv

Knut Buen skiftet tema og snakket om de underjordiske og betydningen i folkemusikken. At underjordiske holder seg nede og englene oppe i himmelen kalte han en god ordning.

– For da går de ikke i beina på hverandre.

Etter neste stykke fortalte Knut Buen hvilken viktig jobb Edvard Grieg hadde gjort ved å ved å lage klaverversjoner av en rekke slåtter av Myllarguten og Håvard Libøen, notesatt av Johan Halvorsen.

Grieg gjorde slåttene tilgjengelige for et stort publikum, også internasjonalt.

Rivaliserende fiolinbyggere

Arve Tellefsen ga publikum et lynkurs i fiolinspilling og understreket betydningen til fiolinbuen som ellers får lite oppmerksomhet.

Selv har Tellefsen gjennom sin lange karriere ofte spilt på en Stradivarius, og han fortalte publikum om rivaliseringen mellom de to store italienske fiolinbyggerne Antonio Stradivari og Giuseppe Guarneri.

Da Nicolo Paganini, verdens mest kjente fiolinist, begynte å bruke Guarneri-fioliner, ville mange andre også det. «Når Klæbo går med Fischer, vil alle andre også det.»

To Chaplin-stykker

Deretter fulgte to stykker knyttet til Charlie Chaplin, deriblant ‘Rampelys’.

Som filolinspiller hadde Chaplin på sin tid hoppet på ett bein og bøyd seg ned under avspillingen.

– Men det tør ikke jeg, for da vet jeg ikke om jeg kommer meg opp igjen, sa han til latter i forsamlingen.

Tellefsen tok seg likevel en tur blant publikum, gikk ned på kne og kom seg fint opp igjen.

Alvor ble det igjen i salen da Tellefsen fortalte om temamusikken fra The Mission. Hvordan lett musikk koblet opp mot svært sterke scener på filmlerretet skaper en helt spesiell effekt.

Felespilleren som dro hjem blakk

Før de spilte ‘Fykeruds farvel til Amerika’ fortalte Buen om datidens svært kjente felespiller Lars Fykerud. Han var dyktig og kjekk og dro til Amerika for å spare opp penger. Utvandrede nordmenn ville gjerne høre folkemusikk fra hjemlandet, og Fykerud spilte for store publikum. Men han var for glad i alkohol og dro fattig hjem. Kona Anna tok godt imot ham selv om folk spurte hvorfor hun gjorde det, ødeland som han hadde vært. «Lars spiller vakrere enn noen engler kan synge», sa hun.

Knut Buen filosoferte her over skjebnen. «I lykke ligger gjerne en latent ulykke på lur.»

Avslutningvis ble det sigøynermusikk.

– Dere kan bli med å synge, for teksten er slik vi trøndere pleier å bruke: «Rai, rai». Det slo an også i Eidskog.

Mitt Eidskog registrerte at publikum forlot imponerende Nordfjeld Gjestegård i god stemning.