Hun har fulgt tre generasjoner i tannlegestolen

Etter nesten 40 år i tjeneste som tannlege har Mona Nymoen gått av med pensjon. Men minnene og menneskene hun har møtt, vil alltid være med henne.

I nesten fire tiår har Mona Nymoen vært tannlegen mange i distriktet aldri har vurdert å bytte ut. Hun har sett barn bli voksne, og voksne bli eldre – og behandlet både foreldre, barn og barnebarn. Nå har hun gått av med pensjon. Hva har holdt henne motivert gjennom alle disse årene?

– Jeg har vært arbeidsom og jobbet mye. Men jeg har alltid vært hjemmekjær, sier Mona og tar en slurk av kaffekoppen.

Hun vokste opp på Magnor, i et hjem uten akademisk tradisjon. Ingen i familien hadde utdanning. Men Mona bar på en sterk læringstrang, og elsket å drive med håndarbeid og småpirk.

– Jeg var veldig glad i håndarbeid. Jeg elsket å skape noe med hendene. Tante lærte meg masse, og jeg koste meg med det. Men da må du være netthendt og glad i mye pirkearbeid, og jeg fikk høre at jeg som var så glad i dette her, burde bli tannlege. Det tente et lys og en glød i meg. Kanskje jeg faktisk skulle bli tannlege?, minnes Mona at hun tenkte.

Den beste investeringen

Veien dit var ikke enkel. Gymnaset i Kongsvinger opplevdes stort og overveldende for den sjenerte jenta fra Magnor. Mona ble kjent med få, og holdt seg mye for seg selv. Men hun jobbet og leste, og sakte vokste troen på at hun kunne klare det.

Gjennombruddet kom kanskje for den skoleflinke unge jenta når hun møtte en fire år eldre gutt.

– Vi ble kjærester, og giftet oss da jeg var 19 år. Han studerte i Oslo, og vi flyttet inn i et gammelt hus i Lillestrøm som hadde tilhørt hans mor. Men alt virket så enkelt. Jeg følte bare at jeg fulgte drømmen, sier hun med et stort smil når hun tenker tilbake på gamle dager.

Hun begynte på tannlegehøyskolen i Oslo, hvor hun trivdes – selv om det sosiale livet var begrenset.

– Jeg var jo gift, og litt blyg. Men jeg hadde det fint på studiet, og fikk likevel oppleve mye av spenningen rundt det å være student.

Feriene brukte hun til å jobbe – på sykehjemmet på Skotterud og på laboratoriet på Fellesmeieriet på Nyland – og sammen fikk paret råd til sin første investering: en fryseboks.

– Jeg laget masse hjemmelaget god mat, og sånn sett var vi veldig økonomiske. Så den fryseboksen var en god investering, sier hun og ler.

Får jeg ikke jobb?

I 1982 var hun ferdig utdannet. Men arbeidsmarkedet for tannleger var elendig, noe fylkestannlegen ga et klart svar på.

– Jeg ble helt knust når jeg var ferdig utdannet og ikke fikk meg jobb. Etter fem år med studier og som ferdig utdannet tannlege, fikk jeg egentlig bare beskjed om å omskolere meg til sykepleier, fordi det var der jobbene var.

Men så ringte fylkestannlegen tilbake. Det fantes én jobb – i Våler i Solør. Mona kjente nesten ingen der, men takket ja med én gang. Hun fikk leie et rom hos et lokalt par de første ukene, før hun fant en leilighet.

– Det var en veldig koselig klinikk, med flinke folk. Jeg lærte enormt mye der.

Epler og smågaver

På den tiden behandlet man treåringer som allerede hadde hull i tennene; det var bare å bore og fylle. Mona husker særlig en liten jente hun nynnet for mens hun reparerte tennene hennes. Jenta sovnet i stolen, og Mona kunne gjøre jobben sin.

– Hun var så tillitsfull. Slike øyeblikk glemmer du aldri. En beroligende sang eller nynning hjelper alltid på å roe ned pasientene, forklarer hun.

Men da stillingen hun hadde vikariert i ble lyst ut, fikk ikke Mona fortsette. Dermed dro hun til Flisa, og flyttet inn i en liten leilighet i etasjen over tannklinikken. Der jobbet hun for en privat tannlege, Alstergren, som blant annet behandlet beboerne på et rehabiliteringssenter for alkoholavhengige.

Mange av pasientene kom med epler og smågaver. Noen gråt av glede når Mona hadde gjort ferdig behandlingen.

– Det er så mye godt i folk, selv når livet har vært tungt for dem. Og det er slike øyeblikk jeg sitter igjen med etter alle disse årene. Det har vært helt fantastisk å få oppleve alle disse flotte menneskene.

Etter hvert ble pendlingen krevende, med små barn som også skulle bli en del av hverdagen. En periode ammet hun datteren i pauser mens hun drev klinikkarbeid i etasjen under. Men hun fant rytmen – fire dagers uke ble hennes måte å stå i et krevende yrke uten å brenne ut.

– Da hadde jeg dagmamma for datteren min i etasjen over, så når jeg hørte at hun begynte å surve og var sulten, gikk jeg bare opp for å amme, forteller Mona lattermildt.

Riktig, men feil vei

Teknologien i faget har endret seg dramatisk siden Mona begynte som tannlege. Fra svart amalgam til hvite fyllinger som herdes med lys, fra “bor alt”-filosofi til en mer skånsom teknikk og behandling.

– Jeg vil bevare mest mulig, og det burde alle tannleger i dag ha fokus på. Vi skal leve lenge, lenger enn før, og tennene er en del av helsa, konstaterer hun.

Hun bekymrer seg for dagens kosmetiske trend blant unge: sliping, fasetter og kroner på ellers friske tenner.

– Det varer ikke. Etter 15 år må alt gjøres på nytt. Jeg skjønner ikke at 20-åringer gjør dette mot seg selv, sier Mona litt fortvilet.

Hun har også sett hvordan mange faller mellom stolene i dagens refusjonsordninger.

– Friske voksne får ingenting. Men har du sykdommer som gir munntørrhet, eller du bruker medisiner som påvirker munnen, da kan du få refusjon. Jeg har brukt mye tid på å finne grunner til at folk kan få støtte. Mange har fått veldig mye dekket. Men det må være noe å henge det på, forklarer Mona.

For unge, nyetablerte familier skjønner hun at tannlegebesøk kan bli nedprioritert.

– Men går du annet hvert år, koster det kanskje 1900 kroner. Det handler om forebygging. Venter du mange år, kan det bli dyrt.

Hva nå?

Nå er tiden inne for å avslutte et yrkesliv som har preget både henne og lokalsamfunnet. Kollegaene har hatt henne ved sin side i nesten 40 år, og pasienter har grått når de har hørt at hun slutter.

Den siste arbeidsdagen beskriver Mona som nært og vemodig.

– Jeg er en klemmer! Så det ble noen tårer også, det gjorde det altså. Både med kollegaer og enkelte pasienter.

Det kjente lyset fra lampen over pasientstolen. Lyden av bor hun kan høre med lukkede øyne. Det er minner som aldri vil forsvinne.

– Men nå skal jeg bruke tid på familien min. Jeg har fått så fine barnebarn, og i sommer får jeg ett til, forteller Mona ivrig og fortsetter:

– Jeg har jobbet hele livet, så det er rart å slippe taket – men fint også. Det ligger noe i det å gi seg mens man er på topp, og før man begynner å gjøre feil. Ekstra fint er det også når jeg har fått en ny mann i livet mitt som gjør pensjonisttilværelsen mye mer innbydende og moro. Vi skal bygge hytte sammen i Sverige, så det er neste prosjekt, avslutter hun optimistisk og lykkelig.

Når en som Mona går av med pensjon, merkes det. Men for henne begynner et nytt kapittel – like omtenksomt og rolig som hendene som i 40 år har reparert tennene til tre generasjoner.