Vekst, atter vekst og nedgang

Da Kongsvinger feiret 100 år i 1954 var Stasjonssiden preget av mange lokale næringsdrivende. Lite visste de at de neste 50 årene skulle preges av flere store oppturer, før Kongssenteret på andre siden av elven førte til flukt fra bydelen.

Siden jernbanen kom i 1862 har Kongsvinger vært et viktig transportknutepunkt. Her møttes reisende på vei til og fra Stockholm, Oslo og Solør. Det første de så da de kom til byen var området rundt jernbanestasjonen. Her lå blant annet Kaffistova, kjent for gode smørbrød og kaker og et populært sted for både lokale og reisende.

Et par år før byjubileet i 1954 foreslo apoteker Malling å utvikle tomten mellom Vinger Sparebank og Kaffistova. Dette var ikke et nytt forslag. På 1920-tallet hadde det vært tilsvarende planer. Den gang skrev professor Sverre Pedersen at «Å sløyfe sentralplassen på søndre side i Kongsvinger er det samme som å ta bort det viktigste ledd i byorganismen her. Det vil gjøre denne bydel som er i vekst og har de beste forutsetninger for å vokse, til en krøpling.»

Formannskapet innstilte med fire mot en stemme for byggeplanene, men det ble stoppet i kommunestyret. I et innlegg i Glåmdalen skrev formann Harald Aamodt og banksjef Paul Nilssen at «Det er i høy grad egnet til å forbause at formannskapet flertall uten å på forhånd å foreta den ringeste undersøkelse av de faktiske forhold vedrørende Bankplassen kan beslutte å foreslå den bebygget i strid med reguleringsplanen».

Dronning Sofies egen gate

I 1954 strakte Sofies-gate seg fra avisa Glåmdalens flotte trebyging i Engensgate, forbi Østbanernes Forbruksforening tegnet av arkitekt Ivar Næss, det nye Telegrafbygget byggmester Asbjørn Kloster Elverhøi reiste, gjennom bankparken med Vinger Sparebank på den ene siden og Kaffistova på den andre siden, helt ned til jernbanestasjonen.

Etter andre verdenskrig var det mye som trengte modernisering. Kloster Elverhøi satte sitt preg på moderniseringen av bydelen på 50-tallet gjennom byggingen av Tømmerås-gården langs Glommengata, bensinstasjon og verksted for Fischaa og Johansen ved Sundehjørnet og vulkaniseringsverkstedet til Ertzeid.

I boken som ble gitt ut til jubileet i 1954 skrev rektor Vigeland at Sparebankbygningen, Telegrafbygget og Forbruksforeningen danner en monumental ramme rundt bankplassen og Sofies gate.

Husrekken fra brua til stasjonen

Kom du gående over bybrua i 1954 så du tre hus på vestsiden av bybrua, der det eldste het Lisbethspruten. Krysset der Brugata møtte brua het Speismarkhjørnet, og her lå det en gård som ble revet da den nye brua (som vi kalleer gamlebrua) ble bygget etter andre verdenskrig.

Fra brua mot stasjonen lå det hus på rekke og rad. Fotograf Larsson, Th. Olsens Eftf., skomaker Sørmoen, Nylænder og fiskeutsalget til Berggren var blant dem. I dag er hele rekken revet, med unntak av bygget til Larsson.

På sørsiden av veien lå Samvirkelaget. Dagens murgård kom på 60-tallet, så i 1954 var det et eldre trehus. På andre siden av Samvirkegata var en lav rekke trehus der blant andre bokhandler Hess holdt til. I enden mot apoteket til Malling lå den moderne Dannevig-gården, som stod klar i 1944. Mellom Digerudveien og bankplassen lå flere flotte trehus. I den ene enden holdt gullsmed Kristoffersen hus, og i den andre enden lå Victoria Hotell og Kaffistova. Imellom lå blant annet gården til Koht, der Stefan Koht hadde manufaktur med systue, verksted for rullegardiner og linoleumslager.

Riksteateret blir nektet på Grand

I 1954 ble riksteaterets sjef Fritz von der Lippe og en navngitt skuespiller nektet å bo på Grand Hotell. Et par år tidligere hadde personer tilhørende teatret ifølge hotelldirektør Haakon Strandene oppført seg så dårlig at de måtte nektes adgang. Teatersjefen ønsket å boikotte Kongsvinger som spillested og neketet å fremføre «Den stundesløse» som planlagt. Det fikk naturlig nok nasjonal oppmerksomhet.

Ordfører Aasmund Grimstad uttalte til Glåmdalen at det var uforståelig at en statsinstitusjon kunne opptre på den måten.

Teaterdirektøren og hotelldirektøren møttes på Grand Hotell og ble enige om å legge striden bak seg. «Dermed er altså den store strid over og himlen er atter blå over Riksteateret og over Kongsvinger», skrev Glåmdalen.

En liten frisørsalong

Wella Herrefrisør i Glommengata var et viktig samlingspunkt for herrene i Kongsvinger. Allerede før salongen åpnet klokken åtte, stod folk og ventet utålmodig utenfor. Det fantes ingen timebestilling hos frisør Reidar Andersen og hans ansatte. Du kom, stod i kø og ventet på din tur.

En dag ruslet pølsemaker Pettersen inn døren. Han pleide å stikke innom salongen på denne tiden. Alltid iført hvit skyggelue og pølsemakerhabitten. Pettersen ville gjerne ha et glass vin på Grand Hotell før han gikk hjem, og da så det bedre ut hvis han gikk gjennom frisørsalongen. Småbysladder var skadelig, da som nå, men her var det ingen som stilte spørsmål. Pettersen var rappkjeftet, men hadde alltid noe hyggelig å si til frisørene.

Denne dagen var han i ekstra godt humør. Smilte, nikket og hilste pent på de mange som ventet på en stuss. Et lite glis bredte seg rundt munnen hans. «Kan jeg låne telefonen Andersen», spurte han. «Jada». Så slo han nummeret til Grand og utbasunerte «jeg skal få 25 kaffe og wienerbrød brakt ned til Wella. Andersen betaler». Pettersen sa ikke mer, og da kaffe og wienerbrød kom mukket ikke Andersen. Lang i ansiktet betalte han og gikk tilbake til klippingen. Historien verserte i småbyen i flere måneder.

En annen gang den samme slakter Pettersen var innom skulle han klippes med en gang. «Du får sette deg ned som alle andre», svarte Andersen. Da gikk han.

Gågate og endetid

I 1973 startet arbeidet med Gågata, som skulle fullstendig endre Stasjonssiden. Bygget til Snare på hjørnet mot Vinger sparebank var blant de første som stod ferdig. En etter en ble de gamle trebygningene fjerner, og moderne betongbygg reiste seg. Victoria Hotell ble erstattet med Castrum, som annonsert med kafeteria og bierstube. Det var Kalle Sværk som overtok, sammen mann som hadde drevet Grand Hotell siden 1957. Ved åpningen av Gågata 4. mai samme år var det underholdning ved blant annet Odd Grythe, Arnt Haugen og Ivar Ruste. Når alt var på plass, strakk Gågata seg fra det nye Domus-bygget til Digerudveien. Sofies gate ble brolagt og innlemmet i grøntområdet. Oscars-gate stoppet i Jernbanegata. Koht-gården ble ikke revet, men fasaden ble endret.

Gjennom 70- og 80-tallet var Gågata byens handelssentrum, men på slutten avc 80t-allet begynte utbyggingen av Kongssenteret i Midtbyen. I 2001 fikk Gågata glasstak i et forsøk på å møte konkurransen fra kjøpesenteret på andre siden av brua. Samtidig ble Kongssenteret utvidet og fikk tre ganger så mange butikker. Det ble begynnelsen på slutten for Stasjonssiden som handelssentrum.

De siste 25 årene har det vært tunge tider for den tradisjonsrike bydelen. Det er gjort en rekke hederlige forsøk, men folks handlemønstre har endret seg. Kongssenteret dekker behovet for handel, og store matbutikker ligger strødd rundt byen. Med utbyggingen på stasjonstomta i regi av Bane Nor kan det fort endre seg. Kanskje vil 150-årsjubileet for innlemmelsen i kjøpstaden markere en ny vår for Stasjonssiden.

Nye signalbygg rundt stasjonen

Da stasjonssiden ble egen bydel