«Heldigvis har vi folk som Kai Bakken og Tor Solbergseter»

Jeg gikk en tur på stien, den var så ryddig, og turen gikk så lett.

Hvorfor det?

Tenkte du sikkert ikke.

Men vær du sikker, den hadde ikke blitt så enkel å rusle på helt av seg selv.

Du fulgte nok i sporene til en eller flere frivillige, som hadde gjort nok en ryddesjau for å gi deg en best mulig opplevelse ute i Guds frie natur.

På veien passerte du et nyrenovert samfunnshus, en lavvo, eller gapahuk, som ikke var der i fjor. Og på rasteplassen var det helt sånn plutselig både benker, bord, ei diger bålpanne og en stabel med tørr ved.

Hva i all verden?

Tenkte du sikkert.

Slapp av, du hadde bare sett frivillighet og dugnadsånd på nært hold. Det er ikke farlig, men er forhåpentligvis smittsomt.

Mye av det som skjer ute i det norske samfunnet er en konsekvens av at mange nok av oss gjør en uegennyttig innsats til det beste for samfunnet vi lever i. 

Frivillighet sparer det offentlige Norge for milliarder av kroner. Uten at jeg overdriver legger Ola og Kari ned titalls millioner av dugnadstimer hvert eneste år. 

Til uvurderlig hjelp for idretten, korpsene, velforeningene, eldreklubbene og barnetilbudene. Rekken er uendelig lang og uendelig viktig. Uten frivillighet mister vi en viktig del av fellesskapet og sjelen vår.

Det blir ikke mindre vesentlig i fremtiden for å ha inkluderende og livsviktige tilbud fra vogge til grav som alle klan delta på. Det være seg på Åbogen, Tussevangen eller Kongsvinger by.

Men det er under press av msinst to årsaker.

Skral økonomi rundt om i kommunene gjør at tilskuddsordninger forsvinner med et pennestrøk. Det er ikke bare i Kongsvinger og Eidskog at tidene er trange og tøffe.

Viljen til å delta til det beste for fellessskapet er dalende. Det er alarmerende når et økende antall mennesker ber om å betale litt ekstra for å slippe unna dugnaden på håndballen, fotballen eller dansegruppa.

Ego-trippen trumfer felleskapsfølelsen. 

Det er ikke en forandring som skjer over natten. Absolutt ikke. Men hva om 5 år, 15 år eller 25 år?

I 2039 er stien gjengrodd og samfunnshuset, gapahuken, lavoen, bordet og stolene har forfalt. Bålpanna er en rusthaug og all veden er brent opp.

Da er det for sent å slå alarm.

Heldigvis har vi folk som Kai Bakken og Tor Solbergseter. Og mange, mange, mange flere. La dem være forbildene som setter standarden. Den gjengen som gjør verden til et bedre sted å være. 

Legg fra deg mobilen og og kom deg ut på dugnad. Har du vært på null i år, vil det være strålende om du deltar på en neste år. Det er et nyttårsforsett de fleste av oss kan holde.

Ikke sant?

En god og fredfull jul ønskes dere alle!