Hunden bjeffer – hva gjør jeg?

Blant de vanligste utfordringene jeg møter i min jobb som adferdskonsulent, er bjeffing og frustrerte eiere som en følge av dette.

Mange tyr til enkle løsninger og quickfix, kjøper «bjeffehalsbånd» og satser alt på at det skal fungere og i noen tilfeller funker det, i andre gjør det ikke. Jeg opplever at hunder som benytter «bjeffehalsbånd» – uansett hvor «humant» markedsføringen hevder det måtte være – blir frustrerte og det hunden har tatt ut gjennom bjeffing, dukker opp som annen uønsket adferd når den blir fratatt muligheten til å bjeffie.

Noen hunder bryr seg heller ikke om hverken sitrussprayen som er i disse halsbåndene eller ubehaget de gir, noe som resulterer i at de går tom for både spray og batteri rimelig kjapt – og da er det fritt fram for bjeffing uansett.

En annen «bivirkning» av slike «bjeffehalsbånd» er at hunden ikke lærer noe som helst av dem. Det de lærer er at så lenge halsbåndet sitter på, kan jeg ikke bjeffe – eller bjeffingen medfører ubehag. Er halsbåndet av – da er det fritt frem for bjeffing.

Så, når slike vidundermidler ikke virker etter hensikten, hva gjør man da?

Velg rett rase

Egentlig – dersom du på forhånd vet at du ikke vil ha en bjeffende hund – er det best å ligge i forkant. Det vil si, hvis du ikke ønsker en bjeffende hund, så velger du en rase som ikke har bjeffing som naturlig adferd, noe for eksempel vokterhund eller enkelte jakthunder har. Disse er avlet for å gi lyd, og er dermed mer tilbøyelig til å ty til bjeffing fordi det er en adferd som ligger naturlig hos dem.

Her vil hundens naturlige adferd oppleves som «problemadferd» av hundeeier – med det resultat at eier stiller urealistiske krav til hunden. Jeg sier ikke at hunder skal få lov til å gå rundt å bjeffe hele tiden, men vi må tillate at hunder bjeffer fra tid til annen.

Finn ut hvorfor hunden bjeffer

Noe av det viktigste vi kan gjøre når vi skal jobbe med bjeffing, er å finne ut hvorfor hunden bjeffer. Bjeffing har mange betydninger, og kan være relatert til glede, frykt, opphisselse, ubehag, stress eller andre ting.

Ved å finne ut hvorfor hunden bjeffer, kan man forhindre bjeffing ved å fjerne årsaken. Som for eksempel om hunden bjeffer ved vinduet, kan man blende for, slik at hunden ikke får sett triggeren som utløser adferden.

Begynn med deg selv

En annen ting vi kan gjøre er å se oss selv i speilet. Hva er det vi gjør når hunden begynner å bjeffe? Jo, de aller fleste av oss forsterker adferden vi ønsker å ta vekk. Har du tenkt på det noen gang?

Hva mener jeg med dette? Jo, de aller fleste forsøker å stoppe hunden i å bjeffe ved å si hardt nei, for å bryte i gjennom bjeffingen. Noen forsterker «neiet» ved å rykke i båndet eller trampe i bakken, andre kan gå enda lengre i sin frustrasjon.

Dersom hunden bjeffer på eller mot noen fordi den opplever noe som ubehagelig, kan vi forsterke adferden fordi vi gir hunden oppmerksomhet. I vår verden tenker vi at vi skal korrigere vekk bjeffingen, i hundens verden er det slik at ubehaget den bjeffet mot skaper reaksjoner hos eier, reaksjonen påfører situasjonen enda mer ubehag (dersom det for eksempel rykkes i båndet) og fra hundens ståsted var det derfor riktig å reagere – hunden opplevde situasjonen som ubehagelig, din reaksjon gir oppmerksomhet og påfører ytterligere ubehag og kombinasjonen gjør at hunden får en dårlig assosiasjon mot det den bjeffer mot – være seg det er andre hunder, mennesker, sykler, biler eller andre ting.

Noen ganger – når hunden bjeffer – sier vi skarpt nei, ti still, slutt, kutt eller alt på en gang, for å bryte igjennom. Ofte gjentar vi dette til hunden blir stille, gjerne 5-6 ganger fordi det er det som må til. Hunden slutter å bjeffe, og vi plasserer «kronen på verket» ved å fortsette kjeftingen med «FY DEG!» eller «SLEM GUTT!!» eller «DET VAR STYGT GJORT DET – SKAM DEG!!!». Hva er det vi gjør da – slik egentlig?

Jo, vi straffer hunden for å bjeffe og vi straffer hunden for å være stille… Hvordan i all verden skal hunden vite hva som er rett eller feil da? Bjeffer den – blir vi sinte og slutter den å bjeffe, så er vi fortsatt sinte. Da kan jo hunden i bunn og grunn bare fortsette å bjeffe, fordi den får kjeft uansett.

I denne situasjonen blir vi bare bakgrunnsstøy. Vi maser, hunden hører ikke etter, men blir heller mer giret og oppkavet, den vet at det kommer en negativ reaksjon fra deg og det hele blir bare en dårlig opplevelse for alle parter, som hunden tar med seg til neste lignende situasjon og det hele utspiller seg på nytt – du får en evig runddans.

Hvordan vi opptrer, har altså en direkte innvirkning på situasjonen.

Hvordan jobbe med å få slutt på bjeffingen?

Det er viktig å ha i tankene at bjeffing er en naturlig adferd for hundene, og at det derfor må være tillatt å bjeffe fra tid til annen. Det man også vet om bjeffing, er at det er selvbelønnende, slik at hunder ikke skal få lov til å bjeffe uavbrutt. Vi kan tillate et par tre bjeff, så avbryte, gå inn i situasjonen og rolig si at vi har oppfattet situasjonen og «faren er over».

Noen velger å lære hunden å bjeffe på kommando. Høres det selvmotsigende ut? Vel, kanskje det, men man kan trene inn et startsignal og et stoppsignal. Dette fordi man da kan benytte stoppsignalet når hunden bjeffer på «egenhånd».

Er vi ute på tur, ser at det kan oppstå en situasjon der hunden vil reagere, kan vi ta tak i adferden hunden har – FØR – den begynner å bjeffe. Altså, dersom hunden går ved siden av deg og er stille, bare ser på situasjonen, kan du belønne det.

Kan vi lære noe av hundene som gjør at vi får bedre kontroll? Etter min mening – Ja. I hundeluftetjenesten min, lufter jeg mange forskjellige hunder i alle aldre og med forskjellig toleransegrenser ovenfor andre hunder.

I all hovedsak responderer en hund på en annen bjeffende hund på to måter:

- Den speiler adferden den møter, og besvarer bjeffingen

- Den ignorerer adferden den møter ved å forholde seg rolig og derigjennom ta kontroll over situasjonen. Svært ofte responderer den andre hunden ved å bli rolig, fordi den speiler adferden den møter.

Når hunden bjeffer, foretrekker jeg å være den rolige part i situasjonen, fordi jeg ikke vil at min adferd skal påvirke og forsterke bjeffingen. Jeg ignorerer derfor at hunden bjeffer og sier heller ingen ting. Jeg vurderer situasjonen, og dersom det ser ut til at bjeffingen snarlig skal gi seg, avventer jeg og belønner hunden for å slutte å bjeffe, siden det er det jeg ønsker at hunden skal gjøre.

Dersom det ikke er slik at hunden slutter å bjeffe, øker jeg avstanden, og jeg øker den rolig og langt nok til at hunden slutter å bjeffe, og belønner at hunden blir stille.

Hvordan belønne og med hva?

Mange ser på oss som trener belønningsbasert som pølsetanter og godis-onkler. Folk som bare pusher godis for å avlede. Men, fakta er at belønning kan være så mye mer enn bare godis, og måten man bruker belønningen på er avgjørende for resultatet du får.

Hva som er hundens beste belønning er helt individuelt fra hund til hund. Noen er svært matmotiverte og der kan godis være en god forsterker, mens andre heller vil ha en leke eller kos/ros – altså oppmerksomhet. Jeg tenker det er viktig å kjenne hunden og vite hva den responderer best på.

Timing er også viktig, for vi vet at vi får mer av hva vi belønner. Derfor er det viktig å belønne når hunden slutter å bjeffe, og fylle på med hundens foretrukne belønning så lenge den er rolig. Begynner hunden å bjeffe igjen – uteblir belønningen.

Husk, at dersom du er av dem som forsøker å korrigere bjeffingen, så gir du hunden oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet, er tross alt bedre for hunden (i deres verden) enn ingen oppmerksomhet i det hele tatt, og adferden vil fortsette. Mange vil også oppleve at adferden vil forverres når man begynner å ignorere, og noe som er naturlig. Den vil forverres, før den avtar og blir borte.

Derfor, jo roligere du klarer å opptre, jo mer du klarer å ignorere og jo bedre du blir på å belønne når hunden er rolig – desto større er sjansen for at du klarer å redusere bjeffingen betraktelig.