Kreftfri kropp med utslitt psyke

«Du har ikke begynt å bli lat nå da?» Slik ble Grethe Røed møtt av en NAV-ansatt da hun ikke evnet å delta i arbeidslivet som før. Hun var ferdig med brystkreftbehandlingen og kreftfri, men ikke frisk.

Å få en kreftdiagnose er beintøft for både kropp og psyke. Den gode nyheten er at de fleste brystkreftsyke i Norge blir erklært friske. Men for noen kan gleden og lettelsen komme med en uventet bakrus i form av psykiske plager i lang tid etterpå.

Tapt identitet, angst og uro

Angst rundt mulige tilbakefall. Bekymringer rundt en kropp som er kreftfri, men ikke fungerer som før. Tapt identitet, tapt arbeidskapasitet, tapt selvbilde. Nedstemthet, stress, utmattelse og uro. Kjenne på en ekstrabelastning dersom familie, venner, arbeidsgiver eller NAV, forventer at du er frisk og glad igjen, mens du sliter med å finne tilbake til deg selv. Det krevende i å akseptere en annerledes hverdag og en fatigue du ikke evner å komme ut av.

Grethe Røed fikk brystkreft for 15 år siden. Da var hun 35 år, gift og mor til to gutter på fire og sju. Røed var utdannet sosialantropolog og jobbet i NAV. I dag er hun 100 prosent ufør, men å akseptere at hun ikke ble frisk, på tross av friskmelding fra kreften, har vært en lang og tung prosess.

Hun forteller at hun følte seg verdiløs og stengte av følelsene.

En dag sa kroppen full stopp. «Jeg gikk til legen fordi jeg ikke fikk til å puste skikkelig, og beina var så tunge at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg visste ikke at jeg hadde angst, men legen min forklarte at symptomene mine var angstrelaterte.»

De psykiske plagene viste seg i form av kraftig hjertebank, nervøsitet, svimmelhet, pusteproblemer og lammelse i hele kroppen.

Grethe sier videre: «Det forventes at du skal være takknemlig og glad for at du lever og er frisk. Jeg fikk en konflikt utad og med meg selv. Situasjonen var så tøff å stå i, at jeg ble en god skuespiller.»

Psykisk uhelse hos kreftberørte må tas på alvor

Brystkreftforeningen er bekymret for at psykiske plager etter en kreftdiagnose usynliggjøres. Ingen som sliter mentalt etter å ha overlevd kreft skal føle at de må «ta seg sammen» eller skjule hvor inngripende og kompliserte de psykiske plagene kan være.

Grethe forteller om dette møtet med NAV:

«Utmattelsen min kom tidlig, og er det verste jeg har opplevd. Da jeg ble fulgt opp av NAV, sa veilederen min: «Du har ikke begynt å bli lat nå da?» Da brast alt, jeg var jo nesten blitt redd for det selv»

Grethes situasjon er ikke unik. De psykiske seneffektene av kreftbehandling må tas på alvor og forstås.

Er helsevesenet rustet for en fremtid som tar psykisk helse på alvor?

Er helsepersonell gode nok til å informere om psykiske plager underveis i kreftbehandlingen? Blir kreftpasienters psykiske helse fulgt opp gjennom hele behandlingsløpet – og i tiden etterpå?

Generelt i samfunnet er det heldigvis en større forståelse for og åpenhet rundt psykisk helse og uhelse. Men dette utfordrer samtidig et helsevesen som sliter med bemanning på alle områder. Ikke minst har vi under pandemien blitt kjent med de lange køene hos kommunale psykologer.

Hvor er det politiske grepet som følger opp kunnskap om psykisk uhelse på en side, med et skikkelig hjelpeapparat på den andre?

Antall krefttilfeller kommer til å øke med 40 prosent i løpet av de neste 15 årene. Utdanner vi nok helsepersonell til å møte disse? Er det helsepolitiske planer for å følge opp alle som er kreftfrie, men ikke friske? Vi er sterkt bekymret for at helsevesenet i fremtiden ikke vil evne å ivareta kreftpasienters psykiske helse.

Vilkårlig hjelp til dem som rammes

Blant dem som vil slite psykisk etter kreftbehandling virker det i dag vilkårlig hvem som får hjelp, hva slags hjelp som gis, og hvor den skjer.

Én pasient kan få tilgang til en kreftkoordinator i kommunen, mens en annen ikke aner at en slik finnes eller om ens egen kommune har dette tilbudet. Det er også tilfeldig om akkurat ditt sykehus har et poliklinisk tilbud til kreftpasienter som sliter med seneffekter.

Pasienter opplever dessuten at psykiske seneffekter sjelden er et tema hos fastlegen. Flere av dem som kontakter Brystkreftforeningen og forteller om psykiske plager sier:

Om vi bare hadde visst det! Om noen bare hadde sagt noe om dette til oss underveis!

Vi er sikre på at noen av de psykiske plagene kreftoverlevere sliter med i årevis, kan forebygges med tiltak tidlig i sykdomsforløpet. Det er også mange eksempler på at kreftpasienter som ikke skynder seg tilbake til jobb eller studier, har lavere risiko for å gå på en psykisk smell senere. Vi håper at kreftberørtes psykiske helse blir bedre ivaretatt fremover. At de som havner i Grethes situasjon blir møtt med større forståelse hos arbeidsgiver, på NAV-kontoret eller på andre arenaer i samfunnet.

Å overleve kreft er en gave, men prisen kan likevel være stor. Den prisen betaler hver eneste av de kreftoverlevende hver dag, med synlige arr på kroppen og usynlige sår på sjelen. En slik pris blir mye lettere å leve med dersom man både under og etter behandling blir ivaretatt av helsevesenet som et helt menneske, med forståelse for at brystkreft er noe som rammer både fysisk og psykisk.