Mange av de jeg snakker med, opplever lufteturen med hunden som et rent helvete. Den rosenrøde drømmen om hyggelige koseturer med en hund som er sosial og omgjengelig med alle, ble til et rent mareritt. For noen er det så ille at hunden luftes i sene nattetimer eller før sola står opp, fordi da er sjansen minst for at man møter på andre som kan trigge utfall hos en hund, og skulle en være så uheldig at en møter på noen, så er dette mennesker som høyst sannsynlig er i samme båt som deg selv og da er det ikke like «flaut» å innrømme hundens feil… Men, hva gjør man med dette?
Det finnes vel egentlig ingen fasit, fordi hva som oppleves som er individuelt. For noen er en hund som ikke kan gå pent i bånd den store utfordringen som overskygger gleden ved å være på tur, mens for andre er det hunden som «angriper» alt og alle som gjør turen uutholdelig.
Det som har blitt en fellesnevner for de som kontakter meg for å få hjelp med sine utfordringer, er at de har kommet inn i en ond sirkel og begynner å miste tilliten til hunden sin. Jeg merker også at mangelen på tillit går andre veien også, altså at hunden ikke lengre stoler på eieren sin.
Når begynner turen?
For hundens del, begynner turen i det øyeblikket du tenker med deg selv at du burde ta hunden med deg ut på tur. Det kan være lenge til dere fysisk skal ut av døra, men hunden plukker tidlig opp hva du har i tankene.
Hvis du i tillegg er forutinntatt på at denne turen – som alle andre turer dere har gått i det siste – bare blir ræva, ja så blir den det, og du fikk selvfølgelig rett. Tur med den drittbikja er bare helt umulig.
Turen ble nok en nedtur i porteføljen sammen med alle andre negative hendelser, og ingenting er bra, hverken ute på tur eller inne i heimen. Er det mulig å snu dette? Når det har gått så langt at hunden blir omplassert fordi den er altfor krevende.
Trenden må snues
Når jeg får slike saker å jobbe med, handler det mye om å se det helhetlige bildet. Få kartlagt hva som faktisk skjer, hva er utfordringen – slik egentlig, hva ligger til grunn for at eier har denne utfordringen og se om det finnes måter å jobbe med disse underliggende årsakene som skaper trøbbel.
Ofte må jeg jobbe to-delt, på den ene siden må jeg jobbe med eier og på den andre siden må jeg jobbe med hunden.
Litt avhengig av hva utfordringen på tur er, begynner jeg alltid med å forsøke å få kartlagt så mye som mulig av det som gjør turopplevelsen så negativ. Dersom hovedutfordringen er at hunden trekker i båndet, ja så må vi se hva vi kan få gjort med det.
Første spørsmål til eier blir da, trekker hunden i båndet hele turen, eller stopper den opp og tar pauser? Da må jeg finne ut HVORFOR hunden trekker i båndet. Det er mange grunder til at en hund gjør nettopp dette:
- Den har lært at den kommer fremover når den trekker
- Den føler at utstyret som blir brukt er ubehagelig og den vil vekk fra det
- Den forsøker å komme vekk fra vedkommende som påfører ubehag – altså den som går i andre enden av båndet
- Den har dårlig balanse og bruker båndet som et «mottrykk» som kompensasjon for balansen
- Valg av feil rase?
I disse tilfellene vil jeg – dersom hunden er frisk og rask – i alternativ 1 jobbe med å kun la hunden gå fremover når båndet er slakt. Det betyr å stå rolig til hunden selv slakker båndet og gå når det er slakkes, stoppe når det strammes. I starten blir det ikke nødvendigvis de lengste turene, men hundene oppfatter ganske raskt hva vi ønsker, og da handler det om å bruke tid på å skape en varig adferd.
Alternativ 2 og 3, se på hva slags utstyr som blir brukt, og bytte ut med noe annet. Noen hunder finner det ubehagelig å gå med en type sele, da tester jeg ut en annen sele. Noen går med konstant kort bånd, der vil jeg «kontre» med å benytte et langt bånd. Min desidert favoritt er et 5 meter langt bånd – ikke flexiline. Dette gir hundene mer frihet og bevegelse, er stressreduserende og ikke minst – det fjerner «ubehag» som linefører evt måtte påføre.
Alternativ 4, der må det jobbes med balansetrening, før en kan forvente at hunden skal gå pent i bånd.
Alternativ 5 – hvordan kan det ha noe med å gå pent i bånd å gjøre? Tja… Hvis hunden veier mer enn eier er det ikke lett å holde igjen når hunden legger seg på og trekker. I disse tilfellene tenker jeg det er viktigere enn noen gang å være den som hunden foretrekker å være i nærheten av, altså bli den som har førsteprioritet hos hunden, fordi du er den kule og den det lønner seg å være i nærheten av og ha fokus på. Da er det her trykket i treninga må ligge.
En hund som utagerer på andre, gjør dette av en grunn, ikke for å være slem. Da må vi finne årsaken til det.
- Er det adferdsrelatert i forhold til rase? F.eks en Border Collie som kaster seg mot biler og syklister
- Er det stress, relatert til hormonendringer (f.eks i perioder rundt løpetid)
- Er hunden usikker?
- Har den et smertebilde og derfor ikke vil ha andre for nært innpå seg
- Valper og unghunder kan ha spøkelsesperioder og gjør utfall av den grunn
Hvorfor?
Igjen er det viktig å se på HVORFOR hunden oppfører seg som den gjør. Alternativ 1, kan man jobbe med gradvis eksponering og på den måten øke hundens toleranse. Alternativ 2 - Løpetid kan være både frustrerende og smertefullt og kan derfor gi utfall. Utfall er bare en beskjed om at jeg ønsker avstand. Her kan en veterinær (om det avdekkes at smerter er en del av løpetidsbildet), være behjelpelig med f.eks smertestillende for perioden. Alternativ 3, usikkerhet, der handler det om å finne årsaken til usikkerheten og jobbe med den. En hund med dårlig balanse, viser større usikkerhet enn andre, og da må man jobbe med balansetrening. Likeledes er det viktig å styrke hundens selvtillit, slik at den klarer å mestre oppgaver og situasjoner den havner oppi. Gradvis eksponering til det den er utrygg på er viktig. Alternativ 4, smerter, tenker jeg er selvforklarende. Det siste jeg ville hatt innpå meg om kroppen var full av smerte, var noen med f.eks høy energi som hopper, danser og dytter på meg. Det samme er det for hunder. Noen velger derfor «føre var» prinsippet – angrep er det beste forsvar. Her må smertebilde tas tak i før en får bukt med utagering på tur. Alternativ 5 – spøkelseperioden – den går over av seg selv, men ikke press hundene inn i situasjoner. Blir opplevelsen negativ, kan den ta hendelsen med seg for resten av livet.
Hva med hundeeier, hvor stor innvirkning har eieren?
Den er stor. I mange tilfeller er det vi mennesker som skaper utfall eller uønsket adferd. Dette fordi det som regel er vi hundeeiere som er for dårlige til å lese våre hunder og setter dem i situasjoner de finner ubehagelige eller ikke takler.
Jeg spør alltid eiere om de kan fortelle om hva det er som er negativt på turen. Da kommer de ofte med ett eller to eksempler. Jeg kommer da med et oppfølgingsspørsmål: Var hele turen slik? Neida, det var bare de to hendelsene, blir ofte svaret. Ok, sier jeg, så resten av turen var bra? Ja, eier må jo innrømme det. Likevel velger eier å fokusere på to negative hendelser som skjedde på runden, fremfor å fremheve at det var 98% av turen som faktisk var bra! Hvorfor er det slik?
Kanskje det viktigste jeg gjør i slike saker er å snu eiers syn på egen hund. Hunden du eier er mer enn god nok, selv med alle sine utfordringer. Finn ut hvorfor den har utfordringene, og jobb med dem. Lær deg å lese hunden din, se hvilke signaler den sender ut, hvilke situasjoner utfordringene oppstår og lær av dette. Fokuser på hva som var positivt på turen og lag deg målepunkter underveis. Trakk hunden i båndet HELE turen eller var det perioder hvor den ikke trakk i båndet? Hva skjedde når den ikke trakk, kan det legges inn mer av det på turen? Hvor mange utfall gjorde hunden på tur? Flere eller færre enn forrige tur? Hvorfor ble det flere/færre? Hva gjorde du annerledes som gjorde at du fikk en endring?
Husk: Hunder som gir deg utfordringer er ingen problemhunder. De er din læremester! Det er gjennom disse hundene du bygger ny og unik kunnskap om hunder, som du kan ta med deg videre gjennom ditt liv og fremtidige hundehold. Ta tak i det som er positivt og hold fokus der. Det nytter, tro meg – jeg snakker av erfaring.
