Nytt inntektssystem handler ikke bare om skatteutjevning

Debatten om kommunenes inntektssystem har gått fra å være et nerdetema til å bli dekket av både «Nytt på nytt» og «Debatten» i beste sendetid på NRK. Samtidig er det viktig at debatten ikke sporer av og bare handler om skatteutjevning.

Det er som forventet at omfordeling av penger skaper politisk strid. Det er på mange måter kjernen i politikken. Det er derfor vi ønsker oss en ordentlig reform av inntektssystemet for kommunene.

En av feilkildene, og årsaken til disse eskalerende skjevhetene, er kommunenes inntektssystem og den skatteutjevningen som foregår innenfor dette systemet. Den er, dessverre for et flertall av norske kommuner, ikke tilstrekkelig til å gi alle mulighet til å tilby likeverdige tjenester for sine innbyggere. Samtidig melder motstemmene seg. Det er ikke overraskende at de store kommunene som topper skatteinntektstabellene, som Oslo, Asker, Bærum, Stavanger og Bergen, frykter den samme reformen som vi ivrer for.

Derfor er det gledelig at debatten om kommunenes inntektssystem når ut stadig bredere. Jeg har aldri i mitt politiske liv opplevd flere positive tilbakemeldinger enn jeg har fått etter at jeg deltok i «Debatten» på NRK sist uke. Som ordfører i Eidskog og som en av seks kommuner i samarbeidsorganet Kongsvingerregionen IPR er vi stolte over at vi har klart å være så tydelige og synlige i debatten. Det er viktig for lokaldemokratiet, og for våre innbyggere, at det skjer noe i positiv retning med finansieringen av kommunens oppgaver.

Kommunenes inntektssystem avgjøres at et relativt komplisert regnestykke, med skatteutjevningen mellom kommunene som en sentral del av omfordelingen. Her flyttes det penger fra skattesterke kommuner og over til vi som dessverre må definere oss i kategorien skattesvake. Men det foregår ikke full utjevning, så i praksis sitter de rike kommunene, som nyter godt av høye skatteinntekter, igjen med 40 øre for hver krone de tar inn i skatt over landsgjennomsnittet. Det er derfor de rike kommunene blir rikere og de fattige blir fattige, for dette skjer hvert år, år etter år. Det blir mye penger over tid.

For Eidskogs tilfelle har vi en skatteinngang på 68 prosent av landsgjennomsnittet. Dette plasserer oss i den nederste delen av skattetabellen for norske kommuner, sammen med 22 andre kommuner som har under 70 prosent av landssnittet. Oslo har på sin side 141% før utjevning.

Hvis vi enkelt fortalt sammenlikner Eidskog med Oslo: Etter skatteutjevningen sitter hovedstaden fortsatt igjen med cirka 8300 kroner mer per innbygger enn oss. De er mer enn 700.000 innbyggere, vi i Eidskog er 6000. Hvis vi hadde hatt tilsvarende å rutte med som

Oslo, per innbygger, kunne vi plusset på 50 millioner på kommunebudsjettet. Det ville vært en helt enorm sum med penger for oss, som kunne utgjort en betydelig forskjell for skole, oppvekst og forebyggende arbeid. Dette er de harde realiteten hos oss, og mange andre, med dagens finansieringsmodell av kommuneøkonomien.

Vi har empati og full forståelse for at for eksempel Oslo har sammensatte utfordringer i stor skala, unikt i størrelse sammenliknet med alle andre. Vi ser og anerkjenner at Oslo både kan være skattesterk og ha rike innbyggere på den ene siden, og ha store levekårsutfordringer på den andre.

Det er nettopp derfor vi trenger at alle steiner i kommunenes inntektssystem snus når anledningen nå byr seg. Det går an å ha et nyansert syn på hva som er rettferdig skattefordeling på den ene siden, og hva som på den andre siden er spesielt krevende oppgaver som i lys av ulike rammebetingelser trigger et ekstra finansieringsbehov. Det går an å se for seg et bedre system som i større grad tar hensyn til totaliteten i kommunenes behov for å kunne tilby likeverdige tjenester i by og bygd, i nord, sør, øst og vest.

Det betyr ikke at Oslo nødvendigvis skal få mindre å rutte med til å løse sine problemer, selv om skatteomfordelingen skulle bli annerledes. Det bør være andre mekanismer i inntektssystemet som sørger for at Oslo, og vi, får nødvendige midler til å sikre finansiering av eldreomsorg, barnevern og tiltak som for eksempel handler om å forhindre utenforskap og barnefattigdom.

Å redusere sosiale ulikheter i utdanning og helse løses ikke alene gjennom et budsjettsystem. Men et hensiktsmessig inntektssystem, som sikrer kommunenes evne til å gjøre jobben sin, er en helt nødvendig forutsetning.