"Forskjellen på å skjære bort litt fett og å kutte helt inntil beinet har sjelden vært tydeligere"

Skattesterke kommuner fortsetter å klage sin nød om et omfordelende inntektssystem. Men det bør egentlig være en selvfølge at alle norske innbyggere opplever noenlunde lik kvalitet på helt grunnleggende kommunale tjenester.

Vi har hørt det fra Oslo og Asker tidligere. Etter framleggingen av forslag til statsbudsjett for 2025 er det Bærum som har hatt mikrofonen. Refrenget går slik: Rike, skattesterke kommuner føler seg ranet av fattige, skattesvake kommuner. Vondt blir til verre når de velstående kommunene må kutte i budsjetter og prioriteringer, akkurat slik vi andre har gjort i alle år. Det er kanskje et søkt eksempel, men Bærums vurdering av kutt i sykehjemsplasser i Spania vitner om at vi befinner oss i helt forskjellige verdener.

Vi skjønner at Bærum liker å være best i alt. Men det bør være en selvfølge at alle norske innbyggere opplever noenlunde lik kvalitet på helt grunnleggende kommunale tjenester.

 Budsjettsprekk: 10 mrd.

De skattesterke kommunene underkommuniserer dessuten at det er flere omfordelende mekanismer i sving i det nye inntektssystemet som også gir høyere overføringer enn tidligere. Men dette passer dårlig med den foretrukne historiefortellingen og fiendebildet.

Derfor er det viktig at debatten om kommunenes katastrofale økonomiske situasjon foregår på en mer redelig og systemorientert måte. Ifølge Kommunal Rapport snakker vi om en samlet budsjettsprekk på om lag 10 milliarder kroner i et hardt prøvet Kommune-Norge.

De fleste steder spises de positive effektene av det nye inntektssystemet opp av generelle prisøkninger og høye renter på lån. Disposisjonsfondskassa er tømt i mange kommuner. Sparegrisen er knust. Vi har vært tvunget til å ta opp lån for i det hele tatt ha råd til å la sykehjem og skoler drive på en måte som er noenlunde i nærheten av hva som er lovpålagt eller normert av staten. Dagens rentenivå er like krevende for oss som for innbyggerne våre.

For mange kommuner er det nesten umulig å balansere budsjettene uten å kutte i både grunnleggende og forebyggende tjenester. I praksis betyr dette at mange kommuner sliter med å oppfylle lovpålagte oppgaver. Likeverdige tjenester, som er et nasjonalt mål, er for mange kommuner et uoppnåelig ideal.

Det nye inntektssystem retter opp endel av de innebygde skjevhetene som lå der før, men kjerneproblemet er at det må bli bedre samsvar mellom overføringene fra staten og de oppgavene som kommunene skal løse. Kronisk underfinansiering kan ikke være normalen. Økte rammetilskudd kan være en løsning, mens målrettede midler, for eksempel til storbyer eller grensekommuner, kan være andre viktige verktøy.

Systematiske skjevheter

Inntektssystemets kompleksitet gjør det fortsatt vanskelig for både politikere og innbyggere å forstå hvorfor nabokommuner kan ha så ulike tilbud. Det er i seg selv et demokratisk problem. Inntektssystemet har i mange tiår bidratt til å opprettholde systematiske skjevheter, og endringene i systemet har vært et forsøk på å rette opp i noe av dette.

Men det er også en utfordring for tanken om likeverdige tjenester i dette landet når Bærum, med sitt skattegrunnlag og sin befolkningsprofil, prøver å fremstille sine kutt som mer brutale enn hverdagen i andre norske kommuner. Bærum sitter fortsatt igjen med langt høyere skatteinntekter per innbygger enn de fleste. Det er forskjell på å trimme bort litt av fettet og kutte helt inn til beinet.

Samtidig som vi fortsetter å be for vår syke mor, har vi empati med alle kommuner som opplever hvor vondt det er å kutte i budsjetter og tjenestetilbud. Selv om vi lever i forskjellige verdener, sitter vi også i samme båt. Men når empatien åpenbart ikke strekker seg særlig langt andre veien, blir det fristende for en fattig innlandsordfører å legge til et lakonisk «velkommen etter».