«Naturkrisen» ødelegger for å løse klimakrisen!

Knapt noe politikkområde har mer fokus for tiden enn klima og miljø. Ordet «krise» brukes over en lav sko. «Klimakrise» og «naturkrise» ropes ut som om de er likestilte størrelser, også i Norge. Slik hauses folkeopinionen opp mot all fremtidig bruk av natur. Det kan bli avgjørende for om vi løser klimakrisen. Uten bruk av natur når vi ikke klimamålene.

Den sektoriserte staten der ulike departementer med tilhørende politikkområder og politiske målsettinger står i motsetning til hverandre, er en kjent utfordring. Politikken består i å balansere og prioritere mellom politikkområdene. De senere årene har det utviklet seg en situasjon med steile interessemotsetninger innen samme sektor. Sterke naturfagmiljøer og trendsettere i media som krisemaksimerer norsk bruk av natur, bidrar til å underkommunisere hva løsningen på klimakrisen faktiske krever.

Klimakrisen er konkret, den er global og den må løses globalt. Det er stadig færre som lukker øynene for realitetene, også at klimakrisen ikke kan løses bare i Norge. Klimamålene kan bare nås dersom fossil energi fullt ut erstattes av fornybar energi. Denne omdanningen er det viktigste klimapolitiske grepet, men vil kreve omfattende naturinngrep ved mer vannkraft og mer landbasert vindkraft og havvind.

«Naturkrise» er et begrep som indikerer at Norge er ved å bygge ned all natur og ødelegge naturmangfoldet. Naturkrisen er med stedlig enn klimakrisen og det er definitivt riktig å bruke begrepet i store deler av verden der overbefolkning og arealmangel er på et kritisk nivå. Men å krisemaksimere bruk av norsk natur, er misvisende og desinformerende.

Det er avgjørende viktig med saklig bevisstgjøring, involvering og implementering av klima- og naturhensyn på en måte som blir forstått og som ikke etterlater inntrykk av at det må en samfunnsomveltning, men en samfunnsomstilling, til. Objektive fakta om samlet arealstatus i Norge, herunder mengde uberørt natur, dyrka mark, bebygd areal, kategorisering av ulike arealers mulighet for CO2-opptak, må på bordet. Men å etterlate inntrykk av at fordi natur tar opp CO₂, så kan vi ikke lenger ta i bruk uberørt natur til noe som helst, slik for eksempel Klimautvalgets NOU predikerer, det er direkte ødeleggende for god folkeopplysning.

Alle forstandige mennesker vet at uberørt natur må tas i bruk både før og etter 2030- som et avgjørende ledd i å nå klimamålene, både til fornybar energi som mer vannkraft og landbasert vindkraft. Samlet sett tjener både klima og naturmangfold på det. Det vil også som del av den alminnelige samfunnsutvikling bli bygget nye veier, som innebærer tap av natur, og det vil bli næringsutvikling som krever uberørt natur tatt i bruk. Bosetning i hele landet – også som en del av nasjonal sikkerhet og beredskap – krever naturligvis bruk av areal. Poenget i klima- og naturmangfoldsammenheng er at slik arealbruk må minimaliseres og tilpasses klima- og naturhensyn i større grad enn frem til i dag.

Omstillingen til lavutslippssamfunnet må ha nødvendig legitimitet i befolkning og lokalsamfunn. Klima- og naturmålene og begrunnelsene må kommuniseres til alle sektorer, næringsliv og privat og offentlig sektor på en forståelig måte og fremstå som gjennomførbare for alle berørte. Dess mindre man jobber ansvarsbevisst med samfunnsaksept for omstillingen, dess mer tid og penger koster den. Samfunnet må utvikles, ikke avvikles